Snart juleferie

Nå er klokken 01 om natta, og imorgen er dagen for anatomi eksamen. Jeg gleder meg til den er over. Da har det bare en igjen, så er det juleferie. Får ikke sove. Ligger våken og tenker på Tanzania og hvordan det vil bli å komme tilbake, pluss at jeg går igjennom alle muskler og knokler i hodet. Huff, mye å lære, men utrolig spennende. Det skal bli godt med juleferie. Sammen med familien, og deretter i Tanzania. En opplevelsesrik og magisk jul er i møte. Jeg har allerede fått julestemning! Norsk jul er noe helt ekstraordinert. Vi er heldige vi som har så mange gode juletradisjoner som får oss i julestemning. Nei, nå er det tid for å sove...

Ødelagte vaginaer!

Vi har hørt om de mange voldtektsofrene i Kongo, og tallet stiger og stiger hver dag som går. Men vi snakker også om brutale gjengvoldtekter der kvinner og barn må oppsøke hjelp i ettertid på grunn psykiske og fysiske problemer.

Jeg leste om et intervju i Vårt Land idag med Denis Mukwege som har blitt en av fremste gynekologene med spesialkompetanse i å lappe sammen og rekonstruere vaginaer, og urinveier eller endetarmer. Det kommer minst 10 ofre fra "seksuell terrorisme" til klinikken hans i Kongo hver dag. Kvinner som kommer blør og er ofte nakne. Urin og ekskrementer renner ut av ødelagte vaginaer. Lidelsen heter "vaginal fistel" og er en unormal åpning mellom vagina og urinveier eller endetarmen. Dette er ofte forårsaket av brutale gjengvoldtekter.

Mukwege forteller om en historie om ei jente som oppsøkte han på sykehuset. Hun hadde blitt voldtatt, og etterpå hadde overgriperne skutt mot kjønnsorganet hennes. Alt var ødelagt.

Dette bildet er tatt i Darfur i Sudan. Kvinner og barn som har bodd i flyktningleire i Darfur må gå stadig lengre turer for å finne brensel. Mange av dem blir overfalt og voldtatt av opprørsgrupper fordi det ikke er nok sikkerhetsstyrker i landet og området.

Jentas største ønske, som hadde opplevd å bli skutt i kjønnsorganet, var at Gud skulle tilgi overgriperne og at de skulle møte ham. For at hun skulle gå videre, måtte hun slippe og tilgi.


Hvor er Gud hen? Er også alle voldtektene av barn og kvinner også en del av Guds plan for dem? Kristne snakker om at Gud har en plan for absolutt alle av oss. Spørsmålet er bare om vi velger å følge Guds plan. Men hva med dem som ikke kan styre sitt liv og ta egne valg? Vi har hørt nok av historier som forteller de grusomste overgrepene ovenfor barn og kvinner. De er hjelpesløse når en gjeng soldater og opprørere tar det de vil ha. Og det er ikke bare sex de vil ha. De stopper ikke der, men fortsetter like godt med å ødelegge kjønnsorganer, kutte over ammede bryst og ødelegge menneskekropp etter menneskekropp. Hva skal til for å stoppe dem? Er det i det hele tatt mulig?

Bibelen snakker om at vi ikke har en kamp mot kjøtt eller blod, men en kamp i ånden. Jeg trur ikke det er Guds plan at et menneske skal bli voldtatt. Jeg trur det Satans verk, for jeg trur på en Gud som vil meg og mine alt godt. Selv om han elsker hver enkelt en av oss, så lever vi i en verden fylt av mye ondt. Det er mye jeg ikke forstår, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Voldtekts historier er noe av det værste jeg vet, og jeg trur jeg aldri kunne klart å tilgi i slike situasjoner. Sjel og kropp blir ødelagt, og det varer livet ut. Det er akkurat som å ta et menneske liv, slik jeg ser på det. Kjenner at jeg gleder meg til å komme til himmelen når jeg ser hvor mye vondt som fremdeles finnes i verden. Jeg ber for alle disse som har opplevd å bli voldtatt eller sett på at andre har blitt voldtatt. Må du gi dem den styrken de trenger. La dem holde seg fast til deg og gi dem rikelig av din store kjærlighet. Du ser dine barn lider far. Kom og vær oss nær. Så vil jeg be for voldtektsforbryterne. La dem få se hva som er rett og galt, og la dem bli en del av ditt bud: "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot det". Amen

Er det noe håp også?

"Det er mye fælt som skjer i verden", sier vi når vi legge fra oss avisen. Er det noe håp også?


Jeg leste et intervju av Jan Egeland i Vårt Land 29 november, der han tok opp at verden faktisk har blitt et bedre sted enn siden Berlinmurens fall i 1989. Det mange som ikke oppfatter de håpefulle trendene som skjer i verden. Dersom man ikke trur eller ser at det nytter, mister man håpet og evnen til å jobbe for den gode sak.

Hva har skjedd i fredens sak siden 1989?

• Antall væpnede konflikter er halvert
• Den gang døde over 20 millioner barn av underernæring og sykdommer som kan forbygges, nå er det rundt 10 millioner
• Før var det diktatur som regjerte, nå er det demokrati
• 15- 20 militærkupp hvert år, nå er det 2-3 stykker
• Afrika: mange steder har fått fred. Antall folkemord og overgrep mot sivile har gått ned
• Kongo: den værste konflikten i vår tid! (10 000 kvinner har blitt voldtatt, mennesker på flukt, like mange mennesker har dødd som konsekvens av krigen som det er innbyggere i Norge).

Men det som Jan vil fram til er at vi lykkes mer enn vi mislykkes. Vi redder liv oftere enn vi ser liv går tapt. Vi ser framgang oftere enn vi ser tilbakegang. Verden har blitt litt bedre år for år.

Sitat: "Har du noengang mistet håpet"?
Jan: "...det er følelsen av å dra derifra uten ofrene. Da får jeg følelsen av at vi er de sterke, spreke mannfolkene som går i livbåtene mens kvinner og barn er igjen på et synkende skip".

Jeg husker siste dag på skolen i Dar es Salaam. Barna så opp på meg med et uttrykk i ansiktet som jeg tolket som -"Jasså, så du er en av dem. En av de mange hvite som kommer og går. Ser litt av hvordan vi lever her og hvordan vi har det, men reiser ifra oss etter noen uker, månder og av og til år". Det var en vond opplevelse å skulle si farvel til dem, og jeg følte meg så fryktelig hvit...hvis dere skjønner hva jeg mener. Å dra fra mennesker, og da spesielt barn, som trenger omsorg og hjelp, er ingen god følelse.

Ja, det har blitt gjort mye godt opp igjennom åra, og vi har stor grunn til å fortsette å håpe. Selv om vi får høre mye om elendigheten som skjer rundt i verden, så skjer det faktisk positive ting også. Mange mennesker har viet store deler av sine liv for å hjelpe andre mennesker som er i nød. Og vi kan se at det nytter! Men utfordringen vår må være å forstå at vi og våre etterkommere kan gjøre mye mer. Vi kan klare å bli litt mindre selvsentrerte og bruke litt mer av vår tid på mennesker som trenger en ekstra hånd. Vi har fått til mye, men vi kan gjøre mye mer.

Et evig savn

Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.

Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.

For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...

Uskyldig og fri som et barn

Jeg drømmer tilbake til den tiden jeg kunne kaste meg løs i lek og festligheter uten en tilværelse fylt av forventninger, press og plikter. Eksamenstiden har kommet. Det settes krav til deg som student og selvfølgelig vil jo du prestere bra på eksamen. Tiden går til lesing, pugging, og skolearbeid. Det ligger over deg som en sort kappe. Du vil helst tenke på noe annet når du ikke leser, men tankene går ofte tilbake på eksamen. Om jeg bare kunne være et barn igjen. Leve et uskyldig og uforpliktende liv der livet går sin gang blant dokker, barbier, leker, søsken og mamma og pappa som er den trygge klippen. Livet mitt har forandret seg opp igjennom åra, men også etter Tanzania. Jeg fikk en liten opplevelse av å være et barn igjen i den tilværelsen som jeg levde i. Ingen bekymringer, ting tar tid, Gud er med deg, vær 100 % tilstedet i det du foretar deg, ingen store forventninger og en avslappet hverdag.

Men kan vi ikke lære noe av dette barnet, som jeg tror fremdeles bor i oss. Selvfølgelig settes det krav til oss og det forventes også at vi skal være effektive og perfeksjonister i hverdagen, på skole og på jobb. Men trenger vi å la dette ta overhånd? Kan vi ikke leve litt etter dette eksempelet. Afrikanerne klarer det jo. Det du bidrar med er utrolig bra, og det trenger ikke å være noe ekstra ordinert eller noe perfekt. Vi setter alt for høye krav til oss selv her i Norge. Men det kommer også av andres forventninger. Jeg selv takler ikke alle disse forventningene i lengden. Det bryter mennesker ned og vi lever ofte på et underskudd av energi, selvtillit og motivasjon. Er det slik at det er kun Jesus vi kan gå til dersom vi trenger hvile ("kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile")? Jeg tror vi må stoppe opp litt og se hva som virkelig er viktig her i verden. Er det kariere, sukseè, penger som vi bør streve etter eller er det de nærmeste, familie, venner, og en bekymringsløs tilværelse med fred og mulighet til å leve uten press og forventninger som vi bør prioritere?

Min familie minus meg

En god tilværelse

Harmoni. Et skaperverk som overgår alt. Farger i mange nyanser. Solen som sprer varme og lys. Løv som faller sakte men sikkert ned på bakken. Mennesker som tar seg en tur i parken med sine kjære eller bare vandrer alene i den vakre naturen. En tilværelse som gir deg ro innvendig. Høsten som mange kanskje har gruet seg til, har kommet. Et av Norges fire årstider, og alle har hver sin sjarm. Høsten i Oslo er et vakkert syn. Frognerparken med alle sine trær og nakne skulpturer som skaper harmoni i sjelen av bare synet.

I Oslo har jeg funnet meg tilrette og jeg kjenner at jeg begynner å bli glad i hovedstaden. Jeg har en god tilværelse her i Kirkeveien sammen med min to kusiner, Karoline og Lydia. Vi har nå døpt vårt nye hjem til "Jomfruenes hjem", selvfølgelig med en god grunn :D Jeg har det godt og jeg kjenner at jeg elsker livet mitt i Oslo. Det er mye jeg er takknemlig for. Tanken på framtiden og hva den vil bringe, gir meg sommerfugler i magen. Det er noe som ligger foran som jeg ennå ikke har fått smaken på. Jeg gleder meg til årene som kommer. Hvem vet hva som vil skje med mitt liv og hvor jeg vil ende opp hend. Spenningen og gleden av at jeg har en framtid gir meg energi og livsmot i hverdagen. Jeg ser lyst på framtiden og jeg kan glede meg til å bli "stor". "Lev hver dag som det skal bli din siste", er et ordtak som mange prøver å leve etter. Og det trur jeg ikke er en så dum ide. Jeg har selv en drøm om å leve på en slik måte. Stå opp om morran med et smil rundt munnen, en latter som runger i leiligheten, en "kos deg på skolen" melding til romvennina, tenne stearinlys under frokosten med en god kopp kaffe, og huske å sende en takkebønn opp til Gud for hva det enn måtte være du er takknemlig for. Med rett innstilling og en positiv holdning vil du fort merke at tilværelsen blir med et lysere. Stjel en klem i ny og ned :)

Hva vil framtiden bringe?

Tiden går, og jeg kjenner at jeg syns det er godt. Idag har jeg trasket litt rundt på Majorstuen sammen med Lydia og Karoline for deretter å spise lunsj på Åpent Bakeri. Nå sitter jeg alene hjemme i leiligheten etter en ordentlig gjennomført husvask. Det er godt å finne roen og la tankene surre. Helt siden jeg kom hjem fra Tanzania har jeg tenkt mye på å dra tilbake eller jobbe med bistand. Drømmen er å få en utdannelse der jeg kan ha mulighet til å få meg en jobb i utlandet, og da helst Afrika. Det å kunne få lov til å jobbe med mennesker, bli kjent med kulturen, finne meg til rette, oppleve en umaterialistisk hverdag, jobbe med noe givende, bety noe for andre, legge ifra meg en hverdag med stress og press fra arbeidslivet, og la Gud bruke meg der jeg er, det er noe jeg drømmer om. Og det er Afrika som er hjertet.

Jeg oppdaget for ca en uke siden at jeg kunne ta et utvekslingsår på NIH i enten Sør-Afrika, Namibia eller Zambia. Samtidig kunne jeg kombinere det med et studium som heter Idrett, kultur og utviklingsstudie. 12 måneder kan oppholde bestå av der jeg skal jobbe som trener, veileder og instruktør for barn og unge. Jeg kjenner jeg blir veldig gira, og det er akkurat noe sånt noe som jeg kunne tenke meg. Fornuften vil jeg ikke kjenne på, for jeg trur ikke den viser meg den rette vei. Drømmen er å kunne få jobbe med bistand i Afrika. Kanskje en kombinasjon av sykepleier og lærer og ikke minst spre masse glede gjennom idrett. Idrett og lek er noe som kan bidra til å få barn og unge vekk fra gata, og gi dem glede og litt lys i hverdagen. Jeg har selv opplevd og sett hvor begeistra barn blir når noen voksne vil sette av tid til å være sammen med dem. Afrikas barn har gitt meg så mye kjærlighet, og jeg klarer ikke å snu ryggen. Jeg må få lov til å gi noe tilbake. Og den eneste måten jeg kjenner jeg vil gjøre det på er å møte dem der de er. Ikke i Norge, men i deres eget hjemland...og mitt Afrika.

Fjelltur til Rondane

På hytta før snøen kom...
...og dagen etter så det slik ut.
På tur ned fra fjellet. Vi valgte å snu pga melkesyre, dårlig vær og lite motivasjon.
Gjengen minus Hans Magnus på vei opp fjellet på 2120m
Et stykke Norge!

Den 3 oktober dro en gjeng på 6 stykker opp til Rondane for å utforske fjell, natur og friluftsliv. 6 single ungdommer: et bursdagsbarn (Mari), en politimann (Hans Magnus), en avslipt skøyteløper (Olav), en sykepleier (Grethe), en wannabe unge (Karoline) og en som lenge har lengtet etter en vinter (Solvår). Det var en god og morsom gjeng som befant seg i Norges Alper, og vi klarte oss fint på veg opp til toppen av et fjell på 2120 moh helt til melkesyra, motivasjonen, snøen og værgudene gikk oss imot. Neste dag fikk vi oppleve en vinter uten like med snø opp til leggene. Åh du av meg som jeg har lengtet etter snø og en god vinter. Endelig kunne jeg kaste snøballer, leke i snøen, snøbase, se snøen dale ned fra himmelen, kaste meg ned i snøen og få oppleve en vinter igjen. Norge er et vakkert land med alle sine 4 forskjellige sesonger. Takk og lov for at jeg er nordmann!!

Klasse 1BAC NIH

Tiden flyr av gårde. Vi er snart inne i oktober måneden, og selv om tiden har gått fort, føles det ut som jeg har gått på skolen i lang tid. Klasse miljøet er underbart. Idag skulle vi egentlig campe i Nordmarka, men det ble avlyst på grunn av dårlig vær. Klassen består av mange ulike mennesketyper, men alle finner sin rolle i klassen. Jeg har aldri vært borti en klasse som jeg har funnet meg så fort til rette i. Jentene passer godt sammen og vi har heller ingen klikker blant jentene. Det er godt å gå i klasse 1BAC.

Ellers går det bra meg, og jeg stortrives i Oslo og på NIH. Det er mye som skjer, og jeg henger nok litt etter i skolesammenheng, men hvem gjør vel ikke det. Ofte er det vanskelig å komme seg opp om morran, og jeg kjenner at mangel på søvn kan ødelegge mye av en dag. Det er absolutt noe jeg bør skjerpe meg på.

Små nyheter uten om:

• kommet inn i KRIK miljøet i Oslo
• Fått 202 i maks puls
• begynt i filadelfia Oslo
• vært på bli kjent tur med KRIK på Haraset leir, ved Hamar
• Savner fremdeles Tanzania
• skal på fjelltur til Rondane om noen få dager
• blitt bedre i svømming
• har sykt mange blåmerker på leggene etter fotballtrening
• sliter med riktig pusteteknikk i svømming

Baba Fatuma, Rest in Peace

For ca 2 uker siden gikk
faren til disse 4 barna bort på grunn av diabetes. Fatuma, Yasin, Asini og Kasimo har vært nabobarna mine i Sinza, Dar es Salaam. De har møtt oss med en hjelpende hånd de gangene vi har kommet hjem fra jobb. Mange klemmer, latter, hjelp med klesvasken, fotball utenfor huset, sang, besøk nesten hver dag, mange nyskjerrige spørsmål, og mange gode minner. Disse barna betydde mye for meg under oppholdet i Tanzania, og de ga meg mye glede og kjærlighet i løpet av
tiden. Kasimo, på det nederste bildet, gråt den første gangen han møtte Sissil og meg. Etter som tiden gikk ble han mer og mer vant til oss og glad i oss. Det var trist å få nyheten om Babas (pappa) bortgang. Hva vil framtiden bringe nå? Baba var familiens forsørger med en liten lokal restaurant. Mama Fatuma ringte meg igår og fortalte meg om hva som hadde skjedd. Det var godt å snakke med henne, men samtidig vanskelig fordi jeg hørte på stemmen at hun ikke hadde det godt. Selv om Mama fortalte at barna hadde det bra og at hun hadde det bra, så vet jeg at det ikke er sant. Det er bare slik de svarer på personlige spørsmål. Jeg skulle ønske at jeg var hos dem nå. Det er vanskelig å være her i Norge når jeg vet at mine nabobarn har mistet sin far. De trenger masse omsorg og jeg vet ikke om Mama Fatuma kan gi dem alt det dem trenger nå alene. Det skal bli godt å komme på besøk i Desember. Ber om Guds fred og styrke over familien. De trenger Gud nå og at de vil bli bevart videre i framtiden.

Kirkeveien 104 A

En litt gammeldags og hjemmekoselig stue med et gigantisk portrett av ei dame over salongen. Våre kjære "Bestemor" har oversikt over hele stua.
Karoline setter opp skapet på rommet vårt på innflyttingsdagen.

Kjøkkenet er litt trangt, men absolutt koselig og varmt.
Mitt og Karoline sitt soverom har begynt å ta form. Heldigvis klarte vi å få plass til senga mi under Karoline sin køyeseng slik at det ble bedre plass på soverommet.
Den ene veggen i stua er dekket av en svær bokhylle fullt av gamle bøker med mye spennende innhold. Vi fant blant annet en bok som het "Synden i Sverige". Det er bare å ta en titt dersom du er interessert i kristen litteratur. Her skal klærne tørkes.
Kjøkkenet er ganske lite som sagt, med liten benkeplass. Lydia tar ansvar som oppvasker.

Klatre tur i Sandnes

Jomfruturen som klatrer gikk strålendes bra, og det var en herlig opplevelse å føle seg i ett med fjellveggen, haha! Må anbefale alle å begynne og klatre. Tenk så heldig vi er som kan vandre i Guds natur og benytte oss av Guds skaperverk!

Mye nytt

Nå er jeg på veg til å etablere meg i selveste hovedstaden, Oslo. Mye er nytt. En leilighet på Marienlyst sammen med Lydia og Karoline. Et helt nytt år på Norges Idrettshøgskole. En vanskelig slutt på fotballaget mitt, Fart. Mange nye mennesker og et liv fullt av nye opplevelser. Oslo har liksom aldri vært min favoritt by. Jeg skulle aldri finne meg i å flytte til Oslo!! Den var alt for stor for lille meg og selve byen syntes jeg var stygg og stuslig. Nå har jeg vært her i snart 2 uker, og jeg kjenner at jeg begynner allerede å føle meg hjemme. Alt går seg til og jeg har visst fått gaven av å tilpasse meg fort. Det merket jeg også i Tanzania. Selv om det er mye nytt, koser jeg meg her i Oslo. NIH har fått et godt førsteinntrykk på meg. Mange bra mennesker, og et supert miljø som jeg trur du sjeldent finner blant høgskolene i landet. Jeg er heldig som har kommet inn på NIH, og jeg har tenkt meg å få best mulig ut av året. Tanzania er ikke fullt så mye i tankene mine nå som det var før. Jeg gleder meg sykt til å dra tilbake 1 juledag, men nå må jeg fokusere på livet jeg har her og ikke tenke så mye på hva jeg ikke har. Det gjelder å leve 100% der du er. Være positiv og utnytte hver dag som går. Vi lever jo bare en gang, og da gjelder det å leve hver dag som går som det skulle være din siste dag. Ikke sant? Trur nok ikke alle er enige det. Det er viktig med hvile også, men det jeg mener er at vi må lære oss å sette pris på det vi har og ikke være på leting etter noe større og mer hele tiden. Tenk så slitsomt å leve sånn hele tiden. Ofte er det rett foran nesa vår uten at vi ser det. Jeg vet at jeg slet med dette tiden etter jeg kom hjem fra Tanzania. Da var alt bare dritt i Norge. Ingen ting var bra nok og jeg ville bare bort fra Norge, kulturen, språket, menneskene, janteloven og utakknemlige nordmenn. Jeg har nå innsett at det går fint an å leve som en afrikaner i dette landet og Norge har også mye rikt å by på. I går var jeg på tur rundt i byen, og jeg kom i kontakt med mange mennesker som var totalt ukjente for meg. Det var en god opplevelse! Det funker fint i Norge også å ta en god prat med kiwikassedama, stoppe en person på gata for å spørre om stedsbeskrivelse og deretter holde praten gående etter du har fått svar. Det gjelder bare å tørre å ta kontakt, og jeg vet at mennesker setter pris på det. Prøv selv!! Lover å gi litt mer oppdatering rundt hva som skjer i livet mitt framover. Det er mye som skjer i Solvårs lille verden :D

Mitt Tanzania!

Det har seg det at selv om jeg har vært borte fra Tanzania i nå alt 2 måneder, er landet og tanzanianerne fremdeles daglig i mine tanker. Tiden jeg har hatt sammen med disse fantastiske menneskene har blitt den beste tiden i mitt liv, og det er derfor ikke så enkelt å bare begynne å leve et helt annerledes liv her i Norge uten dem. Jeg har det godt her, men det blir liksom ikke det samme uten barna, leiligheten, verdagslivet, familien, nabolaget, jobben, skole elevene og tilværelsen jeg hadde i Tanzania. På bildet ser du nesten alle barna i nabolaget vårt. Fantastiske og søte barn som du bare må klemme på til tider. Ikke rart at jeg savner dem. Har allerede bestilt flybillett tilbake til Tanzania i jul. Nå teller jeg ned dager. Mitt Tanzania, der hjertet mitt ligger. Og det ser ut for at der vil det forbli... Nakupenda Tanzania!!

Gud velsigne dere

Klokken er 03.16 presis på Hald. Noen spiller kort, noen snakker sammen i en sofa i peisestua, noen sover på en stole eller en sofa med en dyne over seg, noen ser på South Park i TVrommet, og noen sitter på datarommet som jeg. Hele bygningen er fullt med laber stemning og spente studenter. Hvordan vil det bli å komme hjem?? De Internasjonale studentene skal nå reise hjem til hjemlandet og familien. Noen gleder seg, mens andre får du vondt av å se på. Da var tiden over på Hald, og hva vil skje nå? Kommer vi til å holde kontakten både med de internasjonale og de norske studentene? Tenk, det er så mange jeg aldri vil se igjen. Aldri!! Hvordan sier man hade til en person som du nesten vet 100% at du ikke vil se igjen? En klem, stumme ord, tårevåte øyne, og en svak stemme som får fram "Gud velsigne deg". Gav akkurat Paulett, vår ettåring en god lang klem, og hun sa til meg; "but we will see eachother in heaven". Takk og lov og pris for det. Nei, jeg vil savne disse menneskene sånn. De er alle helt spesielle hver på sin måte. Nå kan jeg bare be for dem og be Gud velsigne dem i livet. Og kanskje vil jeg se noen av dem igjen senere i livet...

Hald 07/08

Savner dem sånn

Dette er Asini, nabogutten på ca 6 år. Her hjelper han meg med klesvasken utenfor huset. Han er en gutt som elsker fotball og som alltid går i Liverpool drakt. Mon tro hva han holder på med nå? Åh som jeg savner disse barna i Dar es Salaam. De har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å leve uten dem. De var det lysglimtet du trengte for å få opp humøret på en dårlig dag. Det er helt utrolig hva et barn kan gjøre med deg og hvordan et barn kan gi deg nettopp det du trenger. Igjen og igjen dukker disse minnene og bildene av barna opp i tankene mine. Jeg klarer ikke å slutte og tenke på dem. Hvordan har dem det nå? Hva gjør dem? Savner dem meg slik som jeg savner dem? Når skal jeg få se dem igjen? Jeg blir sliten av alle disse tankene, men samtidig har jeg mange gode minner og opplevelser sammen med dem. Så det er gode tanker heldigvis. Nå som vi driver med informasjonsarbeid på diverse skoler og forteller om våre naboer og alle barna i nabolaget og på skolen, blir savnet enda sterkere. Det er godt å minnes og huske på dem, men samtidig vondt for jeg vet ikke når jeg vil se dem igjen. Hvor lang tid vil det ta før jeg kommer tilbake til dette flotte og berikelige landet fullt av hjerterom, varme, gjestfrihet og fred. Ja, jeg har nok blitt stukket av Afrika basillen, men hvem blir vel ikke det som har vært i Afrika. Dra dit selv så vet du hva jeg snakker om. Åh, jeg savner dem sånn.

Elsk din neste som deg selv!

Heisann! Tiden jeg har hatt hjemme i Norge (2 uker) har vært en tid med tanker, savn, minner og noen bekymringer. Det er vanskelig å adoptere den norske kulturen igjen. Jeg har nok noe av den fremdeles i meg, men allikevel føler jeg meg mer som en tanzanianer enn en nordmann. Når man har levd 100% i den tanzanianske kulturen i tilsammen 7 måneder i strekk, gjør det selvfølgelig noe med deg. Den enkle, primitive levemåten der det materielle er uviktig. En varm kultur der du møter mennesker over alt rundt deg seg som hilser og tar sin tid på å bli kjent med deg. En stor respekt for de eldre som gir dem høy verdighet og trygghet i samfunnet. Barna som tar tidlig ansvar i hjemmet og som har en utmerket oppførsel ("englebarna"). Hvor enn du går møter du mennesker med åpne armer som ønsker deg velkommen inn i deres liv og deres hjem. Karibu (velkommen) er det velkjente ordet som du hører 1000 ganger i løpet av en dag. Ikke nok med det får du også høre karibu tena (velkommen igjen) hver gang du forlater en butikk, et hjem eller kun et enkelt menneske. Gjestfrihet skal det ikke stå på i Tanzania. Den tanzanianske atmospheren der du kan slappe av og ikke bekymre deg for noe. God will take care of you. You dont need to worry. Hakuna matata (ingen bekymring) hadde blitt en del av meg i Tanzania og det er fremdeles en del av meg, men på en eller annen måte blir jeg påvirket av den norske kulturen. Vi bekymrer oss alt for mye, og vi føler at vi må prestere og lykkes i det vi drivere med. Det hjelper ikke bare å gjøre ditt beste hvis det ikke er bra nok. Tror du forstår akkurat hva jeg mener dersom du er nordmann. Hvorfor skal vi se på hverandre på leting etter å finne feil og hva slags person du er. Hvorfor kan vi ikke bare respekter hverandre slik vi er skapt og elske hverandre for den vi er. Jeg ber om at Jante Loven forsvinner fra Norge, for jeg ser at denne loven ødelegger mange av oss. Den tynger oss ned og vi lever så og si fullt og helt ut i fra den. Tro det eller ei. Jeg har en bønn om at vi nordmenn kan forandre vårt syn på hverandre og bli mer frie mennesker som kan elske seg selv og andre. Ingen er perfekte og du trenger ikke å streve etter å bli perfekt. Vær deg selv og det er bra nok. Ikke la noen andre få deg til å tro at du ikke strekker til eller at du ikke skal tro at du er noe. Det står i Bibelen at det største budet er at du skal elske din neste som DEG selv. Men desverre glemmer vi ofte oss selv...

En varm velkomst :)

Da jeg kom fram på Gardemoen, hadde hele familien møtt opp, i alt 5 søsken, mamma og pappa, svigerinne, nevø, og 3 venninner. Der stod de og tok vel imot meg med rop, fløyte, flagg, såpebobler, ballonger, pakker, kort, og mange varme gode klemmer. Den beste velkomsten jeg kunne ha fått!!

Back in Hald

All the norwegians are now back in Hald and Im trying to live like a norwegian again. Its some how difficult, but I will manage. The good and wonderful atmosphere is still here in Hald!!

Den beste teamjenta ever!

Sissil Egge heter hun. Hun er 1.53 høy, krøllet gyllent hår (akkurat nå har hun tatt etter rastagutta i Tanzania), søt liten nese og øyne som skinner som når solen treffer vannoverflaten. Denne jenta har jeg bodd 7 måneder i Tanzania sammen med og gjett om det har vært de 7 beste månedene i mitt liv. Vi har etablert oss i en liten leilighet på et lokalt sted som heter Sinza i Dar es Salam. To senger og et kjøleskap bestod soverommet av. Sissils føtter har ligget ved ansiktet mitt og Sissils hodet bak kjøleskapet. Sissil var alltid den som stod opp først av oss, og det var for det meste hun som dro meg opp av senga for å ta dagens morgentrim rundt fotballbanen med kun gutter som tilskuere. Denne jenta er ei ressurssterk jente med et stort engasjement for å hjelpe andre. Kreativiteten hennes er enestående og hun får ofte nye, spennende og bra ideer. Og de blir gjennomført! Jeg er så takknemlig for alle de gode minnene og opplevelsene som vi har hatt sammen. Savner allerede å ha henne som samboer. Den beste samboeren ever! Hun har gitt mange oppmuntringer i løpet av oppholdet. Husker alle de gangene vi har stått sammen i daladalaen med en stor grimase i ansiktet (for å si det sånn så kan det å ta daladala være en utfordring og trim i seg selv), alle de gangene vi har holdt på å falle ut av daladalen i fart, alle de gangene vi vært på musejakt i leiligheten, alle de gangene vi har sittet sammen utenfor leiligheten og vasket tøy til knokene på henda har blitt såre og ryggen stiv som en stokk, alle de gangene vi har boltret oss inn i leiligeheten etter at det har blitt mørkt og satt på en film ("gå ikke ut etter at det har blitt mørkt" fikk vi beskjed om, og så pliktoppfyllende som vi er, hørte vi på befalingen...i hvertfall i starten), alle de gangene vi har hatt gymundervisning på skolen og blitt overfalt av glade barn som sloss for å være den som kan holde deg i hånda, bli løftet, og ikke minst få din oppmerksomhet, alle de gangene vi har sett ut som to spørsmålstegn etter en samtale på swahili (spesielt i starten), alle de gangene Sissil har pratet i søvne på norsk, engelsk og swahili om hverandre, alle de gangene vi har prutet og prutet til hodet har begynt å verke. Det er så mange minner og jeg kunne ha fortsatt i de brede og det lange. Jeg vil bare takke deg Sissil for alt det vi har opplevd sammen og for at du har tatt godt vare på meg i samboerforholdet vårt. Du er enestående, og jeg vil savne å ha deg i nærheten 24 timer i døgnet. Takk gojenta mi for den du er og for de 7 månedene vi har hatt sammen i Sinza, og på andre oppdagelsesturer i Øst-Afrika. Team-Tanzania vil alltid bestå :)

Mine kjære barn...

Tankene surrer oppi hodet. Tanzania, det landet som jeg har bodd 7 maaneder i har jeg naa forlatt. 7 maaneder med mange spennende og laererike opplevelser. Det som sitter dypest i meg er alle barna som jeg har faatt kontakt med. Barna som kommer springende mot deg hver gang du kommer hjem fra et aerend eller du ankommer skoleporten. Barn som hopper opp paa fanget ditt for aa gi deg en god klem. Barn som elsker aa ta paa haaret ditt og kose med haarene paa din arm. Barn som sloss for aa faa vaere den som kan holde deg i haanden. Barn som roper "mzungu" etter deg overalt hvor du gaar. Barn som spoerr etter en fotball og om jeg snart skal ha gym med dem igjen. Barn som straaler av glede og gir deg masse kjaerlighet. Barn som stadig dukker opp i hjemmet ditt for aa slaa av en prat. Disse barna har betydd enormt mye for meg i loepet av oppholdet. Da jeg skulle si hade til skolebarna fikk jeg se ansikter uten smil. Det var en trist dag. Men jeg er veldig takknemlig for all den tiden vi har hatt sammen paa skolen. Det har vaert mange interresante skoledager med mye glede og sport. Jeg liker ikke tanken paa at jeg har forlatt disse barna. Men jeg kan naa bare be om at de vil bli tatt godt vare paa og at de faar en god utdannelse. De fortjener det! Kommer til aa savne dem sykt!

Drop-outs rate alarming!!

Man kan ikke legge skjul paa at Tanzania har store problemer med aa naa millennium maalet angaaende 100% skolegang for alle barn innen 2015. Kun 97% av alle barna i Tanzania begynner paa barneskolen, og hva med alle de som igjen verken fullfoerer barneskolen eller secondary. 30% av barna som begynner paa barneskolen mislykkes i aa fullfoere 7 klasse, mens paa secondary er drop-outs statestikken 20%. Tanzania staar ovenfor mange problemer og utfordringer som gir vanskeligheter for barns skolegang.

Graviditet er faktisk et problem angaaende drop-outs. Jenter blir gravide i tidlig alder, helt ned til 11 aar. Disse jentene kan ikke komme tilbake paa skolebenken, men maa selv vaere ansvarlige for aa faa en utdannelse paa egenhaand. I en region i Tanzania, Mtwara, hadde minst 400 skolejenter blitt gravide i 2006. Barn blir ogsaa seksuelt misbrukt av forsoergere, eldre skoleelever, slektninger og lokale arbeidere. Dette foerer til at barna faar en problemmatisk hverdag, og flere av ofrene flykter hjemme ifra. Penger er kanskje den aller stoerste utfordringen naar det gjelder drop-outs. Selv om barneskolen skal vaere gratis, maa skoleuniform betales og noen ekstra skoleutgifter. Fattige familier trenger penger og dermed trengs barna hjemme for aa kunne skaffe noen smaapenger paa bordet. Barna blir sendt ut for aa gjoere smaa aerender som familien kan tjene paa. I tillegg maa vi ikke glemme alle de foreldreloese barna og foreldre som ikke bryr seg om barnas skolegang. Dersom ikke foreldrene eller forsoergerne gjoer en innsats for at barna skal gaa paa skolen, er det lett for at barna henger etter i fagene og dermed opplever en vanskelig skolehverdag. Ofte blir jenter tatt ut av skolen for aa arbeide som hushjelp 24 timer i doegnet i en annen familie. Noen ser ogsaa paa jenters skolegang som bortkastet. De skal jo giftes bort en dag, og da har de ikke bruk for utdannelse. Denne tankegangen har faktisk ikke forsvunnet uheldigvis.

Mange av menneskene i Tanzania lever et toeft liv, men det er ikke aa legge skjul paa at kulturen spiller en stor rolle naar det gjelder holdningene og hva som blir praktisert mot barna. I Tanzania har barna den laveste rangen, og de har lite de skulle sagt. Dersom Tanzania skal forbedre oekonomien og levestandaren maa utdannelse og skolegang prioriteres. Kun 0,27% av befolkningen begynner paa universitetet...

Slik starter skoledagen i Tanzania

Etter en lang daladala tur i morras trafikken, kommer vi omsider til skolen. Vi kan hoere musikk, trommer, hender som klapper, og sang fra skolebarna foer vi gaar innenfor skoleporten. Det synet vi faar er ganske utrolig i grunn. I Norge er vi ikke vant med at skolebarna moeter opp en halv time foer foerste skoletime for aa synge sanger, klappe i hendene og spille trommer. Barna staar paa en linje og de er foerste klasses elever. Tenk aa komme paa jobb og moete elevene dine med sang og musikk. Det hadde vaert noe i Norge det, midt paa den kaldeste dagen paa vinteren. Noe aa tenke paa :D Nei, jeg maa si at jeg er stolt av elevene mine!

Livet er herlig!!

Naa naermer hjemreisedatoen seg for fullt. De siste ukene har bestaatt av innholdsrike dager med mye fart og spenning. Det kommer til aa bli rart aa komme hjem til Norge. Her lever jeg et bekymringsloest og godt liv. Menneskene jeg moeter viser meg en varme og gjestfrihet som jeg aldri har vaert borti foer. Du blir virkelig verdsatt, og den foelelsen er god aa ha. Mange gode minner surrer rundt i hodet. Tenk saa heldig jeg er som har faatt opplevd aa leve i Tanzania i 7 maaneder. Leve blant de lokale, en liten enkel leilighet, barn rett utenfor doera, Bibi (bestemor) som alltid tar godt vare paa oss, barneskolen med alle de fantastiske barna som moeter deg med et stort smil, 1. klassingene som sloss for aa faa holde deg i haanda og faa klatre paa deg, venner som ofte tar kontakt, mennesker som er interessert i bli bedre kjent med deg, mennesker som tar seg god tid til aa hoere paa hva du har aa si, glede, takknemlighet, en tilvaerelse full av kjaerlighet, ja visst er Tanzania et godt land aa bo i! Det aa forlate alt dette kommer til aa bli en hard og toeff oppgave. Men jeg er bare pent noedt til aa takke for alt det jeg har faatt oppleve, laert, og alle de spesielle menneskene jeg har moett, og huske og minnes alt dette naar jeg kommer tilbake til Norge. Denne perioden her i Tanzania har vaert den beste perioden i mitt liv, og jeg sitter igjen med mange gode minner. Menneskene her har laert meg aa sette pris paa livet selv om ting kan vaere vanskelig. Vi har saa lett for aa gi opp og klage dersom ikke alt gaar slik vi hadde tenkt det. Men saann er livet dessverre. Ting gaar ikke alltid etter planen. Men det er ikke dermed sagt at vi trenger og sutre og gi opp for det. Kanskje din plan ikke var den beste planen for deg. Hvem vet? Jeg har laert aa sette pris paa alt og alltid huske paa aa takke. Lev et liv som kan vaere til glede for de rundt deg og vis verden at du er en gledesspreder. Akkurat naa syns jeg livet er herlig!! Haaper du syns det samme...

Paasketur til Malawi

Team Tanzania i snorkelkostyme i Lake Malawi. Vannet var herlig, ogsaa var det ferskvann att paa til. Ferskvann er faktisk noe jeg setter stor pris paa, noe som ikke er saa rart siden jeg er vant med Mjoesa i Norge. Naa er det kun 1 maaned til vi setter vaare foetter paa norsk jord, og den tanken er ikke fullt saa behagelig akkurat naa. Sissil og jeg koser oss her i Afrika, og vi er veldig takknemlige for alt det vi faar oppleve i denne fantastiske verdensdelen. Selv om vi faar oppleve aa bli lurt uttallige ganger av afrikaner som skal ha mer penger enn det prisen sier, saa stopper ikke det kjaerligheten vaar til Afrika. Livet er herlig! Kan ikke annet enn aa takke Gud.

Solnedgang i Nkhata Bay

Vi dro til Malawi paa langfredagen for aa feire paasken. Stedet der vi befant oss laa ved Malawi sjoeen, og det var rett og slett idyllisk som dere kan se paa bildet. Anbefaler alle reiselystne til aa besoeke Nkhata Bay i Malawi. Et koselig og rolig sted som du nyte fra morgen til kveld. Snorkling, dykking, kano padling, bading i ferskvann, god mat, en koselig liten landsby, hyggelige mennesker og en fantastisk vakker natur.

Gjester fra Molde!

En gjeng fra Molde folkehoegskole dukket opp i Dar es Salaam 25 februar. Og selvfoelgelig tar vi godt imot gjester fra Norge. Sissil og jeg inviterte dem hjem i vaar bittelille leilighet som egentlig er en 2 mans leilighet. Der fikk dem en liten rund tur i leiligheten mens dem ble servert bananaer og passion. Noen ble pent noedt til aa vente ute paa tur for aa se "villaen" vaar. Paa bildet til hoeyre sitter vi (Anne Mari, meg og Aase-Britt) paa sengkanten min og smiler bredt til kameraet. Legg merke til det rosa og blomstrete sengesettet.

Deretter dro vi til Barneskolen som Sissil og jeg jobber paa. Der fikk vi en rundt tur rundt paa skolen, innom noen klasser og trening av tegnespraak. De doeve var veldig begeistret av aa faa besoek av en hel gjeng av norske ungdommer. Da vi moette opp i klassene sang vi den norske nasjonalsangen og hodeskulderkneogtaa, mens de stemte i med den tanzanianske nasjonalsangen. Det var virkelig flott aa hoere paa, spesielt barna som sang. De traff tonene godt altsa. Tilslutt endte vi opp paa fotballbanen klare til kamp mot 4 klasse. Det skal vel ikke bli saa alt for vanskelig siden vi var i 19-20 aars alderen, og de 9-10. Men der tok vi feil. Resultatet ble 3-1 tilslutt til 4 klasse, men jeg skyller litt paa en korrupt dommer :D Neida, all aere til 4 klasse. Det er jo forresten jeg som er gym laereren dems, saa da skjoenner dere kanskje hvem de har laert aa spille fotball av... Team bildet av helegjengen ble tatt tilslutt og alle var fornoeyde, men nordmennene var noksaa slitne.

Takk for besoeket Molde fhs. Det var koselig aa ha dere her i Dar es Salaam!!

Done it!!

Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen.

Kilimanjaro

Da hadde vi vaert paa toppen, og her er vi paa vei ned igjen. Vaeret var knall og gjengen var smoerblide etter den fantastiske bragden. Selv om alle var i godt humoer, kjente vi at kroppen verket etter den harde etappen opp til Uhuru, og ordentlig soevn hadde vi ikke faatt paa flere doegn. Kilimanjaro kan skimtes til venstre.

Kilimanjaro-gjengen paa Toppen av Afrika!

Johannes, Viktor, Solvaar og Sissil :D

Klarte det!! Jeg naadde toppen av Kilimanjaro!!

Vi startet paa ettermiddagen den 20 februar fra Kilimanjaro gate, Marangu Route, og der i fra bar det seg oppover fjellet. Motet og humoeret var paa topp, og jeg kjente meg nesten som tilbake i Norge. Naturen var fantastisk flott, og temperaturen behagelig. Foerste campen var Mandara Hut som ligger paa 2700m. Neste dag gikk vi videre til Horombo Hut og paa veien slo vi til med sang, latter, utallige pauser pga tisstreng, blomsterbilder, naturbilder, lekebilder, ogsaa maa vi ikke glemme aa hilse paa folk naar man klatrer Kili. Vi moette ogsaa paa noen gravplasser som laa langs stien. Det var baerere og turguider som hadde doedd pga kulde og mye tungt aa baere. Skummelt! Da vi kom til Horombo, ble vi plasser i en hytte med 2 tyskere som lo av alt det vi sa. Artig! Den natten var bitendes kald, og vi fikk nesten ikke blund paa oeynene. Hakuna matata! Vi vaaknet neste morgen og plutselig hadde vi faatt en ny guide og 2 svensker med paa slepet. Hvordan skulle dette gaa?

Vi trasket videre oppover til Kibo paa 4703m, og der var det jamen kaldt. Tru meg!! Der fikk vi sove noen faa timer foer vi ble vekket klokka 23.00 for aa naa toppen. Fikk forresten ikke sove noe. Typisk! Vi tokm paa oss alt det vi hadde av klaer, og begynte den tunge klatringa opp Kili. Det var drit tungt og jeg foelte at jeg skulle besvime 1000 ganger. Ikke nok med det, jeg klarte aa kaste opp 6-7 ganger paa veg opp. Hadde ingen anelse at det skulle vaere saa tungt. Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

How old are you spiritually?

How old are you spiritually? Pastoren stilte spoersmaalet ut i folkemengen som hadde samlet seg for aa hoere Guds ord. Alle satt still og lyttet til det pastoren hadde aa si. How long have you been a Christian? Oi enda et spoersmaal aa tenke over. Jeg tenkte meg om... Egentlig hele livet. Pastoren gjenntok igjen "How old are you spiritually"? Da kom det for meg at siden jeg har vaert kristen hele livet burde jeg vel vaere en "superkristen" naa. Dette spoersmaalet burde flere stille seg en gang i blant. Dersom du er kristen er det viktig at du ikke stagnerer eller faller tilbake, men stadig strekker deg etter det som ligger foran og soeker Guds ord. Det er saa lett aa tenke "jeg trur jo paa Gud og Jesus saa da er jeg vel reddet, for det handler jo bare om tru". Jeg trur Gud vil vi skal utvikle oss, slik at han igjen kan bruke oss som redskaper for aa formidle det glade budskap. Dersom vi gaar til kirken hver soendag uten aa faa noe aandelig vekst, hva er da vitsen med aa gaa. Kanskje du faar bedre samvittighet av aa gaa i kirken. Etter Gudstjenesten kom jeg til aa tenke paa mitt kristenliv og hva jeg gjoer for Gudsrike. How old am I Spiritually???

Svaneprinsessen

Birgitte i dansepositur langs stranda nord i Zanzibar

Solskinnsdag!

De skjoenne jomfruene paa stranden i Zanzibar.

Birgitte kom helt fra Norge for aa besoeke MEG!

Paa do ute i regnet!

Jada, saa satt jeg der da med en paraply i den ene haanda og dorullen i den andre. Kjekt aa ikke bli vaat naar man foesrt gaar paa do, saa da er paraply en fin ting aa ha. Se som jeg koser meg :D Hakuna matata!

En solgt kropp for 2.50 kr

Her om dagen hoerte vi om ei mor som maatte selge kroppen sin for 2.50 kr for hver partner for aa kunne faa overleve sammen med sine barn. Det er helt utrolig at moedre maa gjennomgaa noe saa forferdelig for aa foe sine egne barn!

Barna i nabolaget

De herlige barna i nabolaget som jeg har blitt saa glad i. Ute i bakgarden spiller vi fotball, leker, og finner paa masse sprell. Barna er veldig energiske og sprudlende.

Hvordan ha 3 klasse i gym...

Foer timen hadde Sissil og jeg planlagt timen i detalj. Hermegaase, stivheks og doktorsisten. Vi forsikret oss at lekene ikke skulle vaere alt for avanserte med tanke paa at det var snakk om 3 klassinger, og at kommunikasjon kunne bli et problem. Barna forstaar svaert lite engelsk, og vi kan ikke flytene swahili. Dere skjoenner greia. Allikevel dukket vi opp til timen med godt mot og store forhaapninger om at dette skulle gaa bra. Barna satt forventingsfulle paa bakken og hoerte paa wazunguene prate et slags blandingsspraak mellom engelsk og swahili. Introduksjonsdelen var over og foerste aktivitet var hermegaasa. Alle barna skulle staa i en koe bak meg, og deretter ape etter alt det jeg gjorde. Denne biten av timen gikk faktisk ganske bra. Jeg loep, og de loep. Jeg to indianerhopp, og de tok indianerhopp. Plutselig var det ingen koe lenger, og flere av barna ville loepe forbi meg. Jaja, de faar vel lov til det da. I hvertfall er de i aktivitet, og det er vel det som er viktigst. Andre oevelse var stivheks. Vi valgte aa leke med stiv stein i steden for heks fordi det er mye lettere aa hoppe over enn aa krabbe mellom beina. Jeg skulle vaere proevekaninen og vise de andre hvordan det skulle gjoeres. Deretter ble det valgt ut en som hadde sisten, men problemet var at eleven som hadde sisten bare ville ta meg. Dermed var det kun meg som maatte loepe rundt og bli sliten. Doktorsisten foregikk paa sammen maate. Sissil og jeg var de eneste de ville ta. Vi skjoente fort at alt ikke gikk etter planen. Guttene ville spille fotball, og kun fotball, og jentene fikk ikke lov til aa vaere med. Vi bestemte oss for aa dele klassen i to. Sissil tok guttene med til fotballbanen, mens jeg maatte bruke kreativiteten til aa finne en for jentene. Jentene sloss for aa faa holde meg i haanda og ta paa haaret mitt. Blondiner i Afrika er visst ikke saa alt for normalt har jeg forstaatt. Jentene var ikke saa klar for aa leke, dermed ble det en gymtime med sosialtsamvaer. De fikk lov til aa holde meg i haanda og ta paa haaret. Det viktigste var at alle var fornoeyde. Men gymtime ville jeg kanskje ikke kalt det...

Infield i Uganda :D

Infield i Uganda var bare helt konge! Det aa se og og henge med Oest-Afrika gjengen igjen var kjempe koselig. Vi opplevde alt fra strikk-hopp, sykkeltur i Jinja, Lake Victoria, Nilen, Fotballkamp paa fotballstadion i Kampala (etter paa viste det seg at vi hadde betalt mer enn vi maatte for billetten, Typisk!), bli drita paa av en flaggermus, Bodaboda (mopedtaxi), sykkeltaxi og en livsfarlig taxitur tilbake til flyplassen Entebbe. Det maate jo bli en knakanes bra tur! Eirik, meg og Oda, smoer-blie som alltid.

BungeeJump in the Nile!!

Jeg har gjort det!!! 44 meter rett ned i nilen! Toucha vannflaten med hendene. Helt syk opplevelse! Av en eller annen merkelig grunn var jeg ikke saa redd foer hoppet. Jeg var skremmende rolig etter betrakting av hva som kom til aa skje. Paa bildet ser dere desverre ikke meg, for hoppet mitt ble kun filmet. Men jeg gjorde det! Foelelsen av aa sveve paa magen 44 meter rett ned er vanskelig aa beskrive, men det var en deilig og syk opplevelse! Jeg kommer aldri til aa glemme at jeg tok BungeeJump in the Nile!!

Inger Johanne og Margrethe (tuppen og lillemor)

Team Tanzania ;)