Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv de siste dagene som har gått. Jeg vet om mennesker som trenger en ekstra hånd og en ekstra støtte økonomisk. Men hvem er det egentlig som skal gi dem denne ekstra hånden eller noen ekstra penger? Bør jeg la det gå gjennom en organisasjon eller er det bra å støtte enkelt mennesker? Jeg kjenner en familie i Tanzania med de flotteste barna jeg noen sinne har møtt. 4 fantastiske barn men som brått mistet faren sin høsten 2008 på grunn av diabetes. Nå må de leve trangt økonomisk, og huset som de bor mangler både dør og vinduer. Mor må jobbe fra tidlig om morgenen til sent på kveld for å få ting til å gå rundt.
Igår mottok jeg en melding fra Mor der hun lurte på om hvor mye penger jeg hadde sent til henne i det brevet hun mottok av meg sammen med et kort og noen bilder. Sannheten var at jeg ikke hadde sent noen penger, kun et kort og noen bilder. Det gjorde vondt å høre at hun hadde forventet å få penger og jeg kjente at jeg mistet lysten til å hjelpe etter jeg leste den meldingen. Det å be om penger og forvente å få penger er jo egentlig ikke akkurat høflig. Men er det ikke skummelt hvis en slik oppførsel skal forårsake at jeg velger og ikke hjelpe? Ja, jeg blir skuffet og trist. Det er slitsomt å få slike spørsmål, men for Guds skyld...de trenger jo pengene!!! Jeg begynner å bli lei mine tanker akkurat rundt det spørsmålet der. Er det mitt ansvar å hjelpe? Er det riktig å hjelpe? osv...
For det første så lever vi i en verden. En verden full av urettferdighet med mennesker med ulik levestandar. Jeg, ei norsk jente på 21, lever mitt glade liv i Kristiania. Ingen bekymring, alt er trygt, og framtiden ser lys ut. Penger har jeg nok av, og hvis jeg trenger mer hjelp kan jeg bare ta kontakt med familie, venner eller staten. Alt ordner seg for snille piker. Oh yeah! Og at på til skal JEG begynne å tenke på andre mennesker fra et helt annet kontinent. Vet dem ikke at jeg er student og at jeg ikke har en fast inntekt?! Og så vil de at jeg skal ta ansvar for at de skal få bygd ferdig huset, få sendt barna på skole og at maten blir satt på bordet! Men det utrolige er at jeg faktisk kan være den personen som kan gi dem den hjelpen de trenger. Jeg har pengene, jeg har muligheten og de er mine venner. Student unnskyldningen strekker ikke til når jeg velger å bruke studiepengene mine på meg selv og "jenteting" jeg virkelig ikke trenger. Den egosentriske tankegangen tar knekken på meg, og jeg skammer meg over at jeg er for selvopptatt og stolt. Jeg vil ikke gi penger til mennesker som forventer å få penger!! Hva er det for noe snakk?! Kanskje de som forventer å få penger er de som virkelig trenger å få penger? Alle disse unnskyldingene som vi kommer med strekker ikke til når det gjelder bekjempelse av fattigdom og nød. Og jeg er blant dem som kommer med disse teite unnskyldingene. Jeg er blant dem som vil gi til mennesker som ikke forventer noe. Jeg er blant dem som vil ha god samvittighet. Jeg er blant dem som ikke liker å ofre min dyrebare tid på ting som ikke kommer meg til gode. Jeg er håpløs, men jeg håper og trur jeg kommer til å bli bedre. Det vil jeg i hvertfall! Det finnes kun en verden, og i den verden lever vi som søstre og brødre. Om vi vil det eller ei!
