Et evig savn

Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.

Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.

For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...

Uskyldig og fri som et barn

Jeg drømmer tilbake til den tiden jeg kunne kaste meg løs i lek og festligheter uten en tilværelse fylt av forventninger, press og plikter. Eksamenstiden har kommet. Det settes krav til deg som student og selvfølgelig vil jo du prestere bra på eksamen. Tiden går til lesing, pugging, og skolearbeid. Det ligger over deg som en sort kappe. Du vil helst tenke på noe annet når du ikke leser, men tankene går ofte tilbake på eksamen. Om jeg bare kunne være et barn igjen. Leve et uskyldig og uforpliktende liv der livet går sin gang blant dokker, barbier, leker, søsken og mamma og pappa som er den trygge klippen. Livet mitt har forandret seg opp igjennom åra, men også etter Tanzania. Jeg fikk en liten opplevelse av å være et barn igjen i den tilværelsen som jeg levde i. Ingen bekymringer, ting tar tid, Gud er med deg, vær 100 % tilstedet i det du foretar deg, ingen store forventninger og en avslappet hverdag.

Men kan vi ikke lære noe av dette barnet, som jeg tror fremdeles bor i oss. Selvfølgelig settes det krav til oss og det forventes også at vi skal være effektive og perfeksjonister i hverdagen, på skole og på jobb. Men trenger vi å la dette ta overhånd? Kan vi ikke leve litt etter dette eksempelet. Afrikanerne klarer det jo. Det du bidrar med er utrolig bra, og det trenger ikke å være noe ekstra ordinert eller noe perfekt. Vi setter alt for høye krav til oss selv her i Norge. Men det kommer også av andres forventninger. Jeg selv takler ikke alle disse forventningene i lengden. Det bryter mennesker ned og vi lever ofte på et underskudd av energi, selvtillit og motivasjon. Er det slik at det er kun Jesus vi kan gå til dersom vi trenger hvile ("kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile")? Jeg tror vi må stoppe opp litt og se hva som virkelig er viktig her i verden. Er det kariere, sukseè, penger som vi bør streve etter eller er det de nærmeste, familie, venner, og en bekymringsløs tilværelse med fred og mulighet til å leve uten press og forventninger som vi bør prioritere?

Min familie minus meg

En god tilværelse

Harmoni. Et skaperverk som overgår alt. Farger i mange nyanser. Solen som sprer varme og lys. Løv som faller sakte men sikkert ned på bakken. Mennesker som tar seg en tur i parken med sine kjære eller bare vandrer alene i den vakre naturen. En tilværelse som gir deg ro innvendig. Høsten som mange kanskje har gruet seg til, har kommet. Et av Norges fire årstider, og alle har hver sin sjarm. Høsten i Oslo er et vakkert syn. Frognerparken med alle sine trær og nakne skulpturer som skaper harmoni i sjelen av bare synet.

I Oslo har jeg funnet meg tilrette og jeg kjenner at jeg begynner å bli glad i hovedstaden. Jeg har en god tilværelse her i Kirkeveien sammen med min to kusiner, Karoline og Lydia. Vi har nå døpt vårt nye hjem til "Jomfruenes hjem", selvfølgelig med en god grunn :D Jeg har det godt og jeg kjenner at jeg elsker livet mitt i Oslo. Det er mye jeg er takknemlig for. Tanken på framtiden og hva den vil bringe, gir meg sommerfugler i magen. Det er noe som ligger foran som jeg ennå ikke har fått smaken på. Jeg gleder meg til årene som kommer. Hvem vet hva som vil skje med mitt liv og hvor jeg vil ende opp hend. Spenningen og gleden av at jeg har en framtid gir meg energi og livsmot i hverdagen. Jeg ser lyst på framtiden og jeg kan glede meg til å bli "stor". "Lev hver dag som det skal bli din siste", er et ordtak som mange prøver å leve etter. Og det trur jeg ikke er en så dum ide. Jeg har selv en drøm om å leve på en slik måte. Stå opp om morran med et smil rundt munnen, en latter som runger i leiligheten, en "kos deg på skolen" melding til romvennina, tenne stearinlys under frokosten med en god kopp kaffe, og huske å sende en takkebønn opp til Gud for hva det enn måtte være du er takknemlig for. Med rett innstilling og en positiv holdning vil du fort merke at tilværelsen blir med et lysere. Stjel en klem i ny og ned :)

Hva vil framtiden bringe?

Tiden går, og jeg kjenner at jeg syns det er godt. Idag har jeg trasket litt rundt på Majorstuen sammen med Lydia og Karoline for deretter å spise lunsj på Åpent Bakeri. Nå sitter jeg alene hjemme i leiligheten etter en ordentlig gjennomført husvask. Det er godt å finne roen og la tankene surre. Helt siden jeg kom hjem fra Tanzania har jeg tenkt mye på å dra tilbake eller jobbe med bistand. Drømmen er å få en utdannelse der jeg kan ha mulighet til å få meg en jobb i utlandet, og da helst Afrika. Det å kunne få lov til å jobbe med mennesker, bli kjent med kulturen, finne meg til rette, oppleve en umaterialistisk hverdag, jobbe med noe givende, bety noe for andre, legge ifra meg en hverdag med stress og press fra arbeidslivet, og la Gud bruke meg der jeg er, det er noe jeg drømmer om. Og det er Afrika som er hjertet.

Jeg oppdaget for ca en uke siden at jeg kunne ta et utvekslingsår på NIH i enten Sør-Afrika, Namibia eller Zambia. Samtidig kunne jeg kombinere det med et studium som heter Idrett, kultur og utviklingsstudie. 12 måneder kan oppholde bestå av der jeg skal jobbe som trener, veileder og instruktør for barn og unge. Jeg kjenner jeg blir veldig gira, og det er akkurat noe sånt noe som jeg kunne tenke meg. Fornuften vil jeg ikke kjenne på, for jeg trur ikke den viser meg den rette vei. Drømmen er å kunne få jobbe med bistand i Afrika. Kanskje en kombinasjon av sykepleier og lærer og ikke minst spre masse glede gjennom idrett. Idrett og lek er noe som kan bidra til å få barn og unge vekk fra gata, og gi dem glede og litt lys i hverdagen. Jeg har selv opplevd og sett hvor begeistra barn blir når noen voksne vil sette av tid til å være sammen med dem. Afrikas barn har gitt meg så mye kjærlighet, og jeg klarer ikke å snu ryggen. Jeg må få lov til å gi noe tilbake. Og den eneste måten jeg kjenner jeg vil gjøre det på er å møte dem der de er. Ikke i Norge, men i deres eget hjemland...og mitt Afrika.

Fjelltur til Rondane

På hytta før snøen kom...
...og dagen etter så det slik ut.
På tur ned fra fjellet. Vi valgte å snu pga melkesyre, dårlig vær og lite motivasjon.
Gjengen minus Hans Magnus på vei opp fjellet på 2120m
Et stykke Norge!

Den 3 oktober dro en gjeng på 6 stykker opp til Rondane for å utforske fjell, natur og friluftsliv. 6 single ungdommer: et bursdagsbarn (Mari), en politimann (Hans Magnus), en avslipt skøyteløper (Olav), en sykepleier (Grethe), en wannabe unge (Karoline) og en som lenge har lengtet etter en vinter (Solvår). Det var en god og morsom gjeng som befant seg i Norges Alper, og vi klarte oss fint på veg opp til toppen av et fjell på 2120 moh helt til melkesyra, motivasjonen, snøen og værgudene gikk oss imot. Neste dag fikk vi oppleve en vinter uten like med snø opp til leggene. Åh du av meg som jeg har lengtet etter snø og en god vinter. Endelig kunne jeg kaste snøballer, leke i snøen, snøbase, se snøen dale ned fra himmelen, kaste meg ned i snøen og få oppleve en vinter igjen. Norge er et vakkert land med alle sine 4 forskjellige sesonger. Takk og lov for at jeg er nordmann!!

Klasse 1BAC NIH

Tiden flyr av gårde. Vi er snart inne i oktober måneden, og selv om tiden har gått fort, føles det ut som jeg har gått på skolen i lang tid. Klasse miljøet er underbart. Idag skulle vi egentlig campe i Nordmarka, men det ble avlyst på grunn av dårlig vær. Klassen består av mange ulike mennesketyper, men alle finner sin rolle i klassen. Jeg har aldri vært borti en klasse som jeg har funnet meg så fort til rette i. Jentene passer godt sammen og vi har heller ingen klikker blant jentene. Det er godt å gå i klasse 1BAC.

Ellers går det bra meg, og jeg stortrives i Oslo og på NIH. Det er mye som skjer, og jeg henger nok litt etter i skolesammenheng, men hvem gjør vel ikke det. Ofte er det vanskelig å komme seg opp om morran, og jeg kjenner at mangel på søvn kan ødelegge mye av en dag. Det er absolutt noe jeg bør skjerpe meg på.

Små nyheter uten om:

• kommet inn i KRIK miljøet i Oslo
• Fått 202 i maks puls
• begynt i filadelfia Oslo
• vært på bli kjent tur med KRIK på Haraset leir, ved Hamar
• Savner fremdeles Tanzania
• skal på fjelltur til Rondane om noen få dager
• blitt bedre i svømming
• har sykt mange blåmerker på leggene etter fotballtrening
• sliter med riktig pusteteknikk i svømming