Mitt Tanzania!

Det har seg det at selv om jeg har vært borte fra Tanzania i nå alt 2 måneder, er landet og tanzanianerne fremdeles daglig i mine tanker. Tiden jeg har hatt sammen med disse fantastiske menneskene har blitt den beste tiden i mitt liv, og det er derfor ikke så enkelt å bare begynne å leve et helt annerledes liv her i Norge uten dem. Jeg har det godt her, men det blir liksom ikke det samme uten barna, leiligheten, verdagslivet, familien, nabolaget, jobben, skole elevene og tilværelsen jeg hadde i Tanzania. På bildet ser du nesten alle barna i nabolaget vårt. Fantastiske og søte barn som du bare må klemme på til tider. Ikke rart at jeg savner dem. Har allerede bestilt flybillett tilbake til Tanzania i jul. Nå teller jeg ned dager. Mitt Tanzania, der hjertet mitt ligger. Og det ser ut for at der vil det forbli... Nakupenda Tanzania!!

Gud velsigne dere

Klokken er 03.16 presis på Hald. Noen spiller kort, noen snakker sammen i en sofa i peisestua, noen sover på en stole eller en sofa med en dyne over seg, noen ser på South Park i TVrommet, og noen sitter på datarommet som jeg. Hele bygningen er fullt med laber stemning og spente studenter. Hvordan vil det bli å komme hjem?? De Internasjonale studentene skal nå reise hjem til hjemlandet og familien. Noen gleder seg, mens andre får du vondt av å se på. Da var tiden over på Hald, og hva vil skje nå? Kommer vi til å holde kontakten både med de internasjonale og de norske studentene? Tenk, det er så mange jeg aldri vil se igjen. Aldri!! Hvordan sier man hade til en person som du nesten vet 100% at du ikke vil se igjen? En klem, stumme ord, tårevåte øyne, og en svak stemme som får fram "Gud velsigne deg". Gav akkurat Paulett, vår ettåring en god lang klem, og hun sa til meg; "but we will see eachother in heaven". Takk og lov og pris for det. Nei, jeg vil savne disse menneskene sånn. De er alle helt spesielle hver på sin måte. Nå kan jeg bare be for dem og be Gud velsigne dem i livet. Og kanskje vil jeg se noen av dem igjen senere i livet...

Hald 07/08