torsdag 12. juni 2008
Gud velsigne dere
Klokken er 03.16 presis på Hald. Noen spiller kort, noen snakker sammen i en sofa i peisestua, noen sover på en stole eller en sofa med en dyne over seg, noen ser på South Park i TVrommet, og noen sitter på datarommet som jeg. Hele bygningen er fullt med laber stemning og spente studenter. Hvordan vil det bli å komme hjem?? De Internasjonale studentene skal nå reise hjem til hjemlandet og familien. Noen gleder seg, mens andre får du vondt av å se på. Da var tiden over på Hald, og hva vil skje nå? Kommer vi til å holde kontakten både med de internasjonale og de norske studentene? Tenk, det er så mange jeg aldri vil se igjen. Aldri!! Hvordan sier man hade til en person som du nesten vet 100% at du ikke vil se igjen? En klem, stumme ord, tårevåte øyne, og en svak stemme som får fram "Gud velsigne deg". Gav akkurat Paulett, vår ettåring en god lang klem, og hun sa til meg; "but we will see eachother in heaven". Takk og lov og pris for det. Nei, jeg vil savne disse menneskene sånn. De er alle helt spesielle hver på sin måte. Nå kan jeg bare be for dem og be Gud velsigne dem i livet. Og kanskje vil jeg se noen av dem igjen senere i livet...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar