Er det noe håp også?

"Det er mye fælt som skjer i verden", sier vi når vi legge fra oss avisen. Er det noe håp også?


Jeg leste et intervju av Jan Egeland i Vårt Land 29 november, der han tok opp at verden faktisk har blitt et bedre sted enn siden Berlinmurens fall i 1989. Det mange som ikke oppfatter de håpefulle trendene som skjer i verden. Dersom man ikke trur eller ser at det nytter, mister man håpet og evnen til å jobbe for den gode sak.

Hva har skjedd i fredens sak siden 1989?

• Antall væpnede konflikter er halvert
• Den gang døde over 20 millioner barn av underernæring og sykdommer som kan forbygges, nå er det rundt 10 millioner
• Før var det diktatur som regjerte, nå er det demokrati
• 15- 20 militærkupp hvert år, nå er det 2-3 stykker
• Afrika: mange steder har fått fred. Antall folkemord og overgrep mot sivile har gått ned
• Kongo: den værste konflikten i vår tid! (10 000 kvinner har blitt voldtatt, mennesker på flukt, like mange mennesker har dødd som konsekvens av krigen som det er innbyggere i Norge).

Men det som Jan vil fram til er at vi lykkes mer enn vi mislykkes. Vi redder liv oftere enn vi ser liv går tapt. Vi ser framgang oftere enn vi ser tilbakegang. Verden har blitt litt bedre år for år.

Sitat: "Har du noengang mistet håpet"?
Jan: "...det er følelsen av å dra derifra uten ofrene. Da får jeg følelsen av at vi er de sterke, spreke mannfolkene som går i livbåtene mens kvinner og barn er igjen på et synkende skip".

Jeg husker siste dag på skolen i Dar es Salaam. Barna så opp på meg med et uttrykk i ansiktet som jeg tolket som -"Jasså, så du er en av dem. En av de mange hvite som kommer og går. Ser litt av hvordan vi lever her og hvordan vi har det, men reiser ifra oss etter noen uker, månder og av og til år". Det var en vond opplevelse å skulle si farvel til dem, og jeg følte meg så fryktelig hvit...hvis dere skjønner hva jeg mener. Å dra fra mennesker, og da spesielt barn, som trenger omsorg og hjelp, er ingen god følelse.

Ja, det har blitt gjort mye godt opp igjennom åra, og vi har stor grunn til å fortsette å håpe. Selv om vi får høre mye om elendigheten som skjer rundt i verden, så skjer det faktisk positive ting også. Mange mennesker har viet store deler av sine liv for å hjelpe andre mennesker som er i nød. Og vi kan se at det nytter! Men utfordringen vår må være å forstå at vi og våre etterkommere kan gjøre mye mer. Vi kan klare å bli litt mindre selvsentrerte og bruke litt mer av vår tid på mennesker som trenger en ekstra hånd. Vi har fått til mye, men vi kan gjøre mye mer.

Et evig savn

Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.

Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.

For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...

Uskyldig og fri som et barn

Jeg drømmer tilbake til den tiden jeg kunne kaste meg løs i lek og festligheter uten en tilværelse fylt av forventninger, press og plikter. Eksamenstiden har kommet. Det settes krav til deg som student og selvfølgelig vil jo du prestere bra på eksamen. Tiden går til lesing, pugging, og skolearbeid. Det ligger over deg som en sort kappe. Du vil helst tenke på noe annet når du ikke leser, men tankene går ofte tilbake på eksamen. Om jeg bare kunne være et barn igjen. Leve et uskyldig og uforpliktende liv der livet går sin gang blant dokker, barbier, leker, søsken og mamma og pappa som er den trygge klippen. Livet mitt har forandret seg opp igjennom åra, men også etter Tanzania. Jeg fikk en liten opplevelse av å være et barn igjen i den tilværelsen som jeg levde i. Ingen bekymringer, ting tar tid, Gud er med deg, vær 100 % tilstedet i det du foretar deg, ingen store forventninger og en avslappet hverdag.

Men kan vi ikke lære noe av dette barnet, som jeg tror fremdeles bor i oss. Selvfølgelig settes det krav til oss og det forventes også at vi skal være effektive og perfeksjonister i hverdagen, på skole og på jobb. Men trenger vi å la dette ta overhånd? Kan vi ikke leve litt etter dette eksempelet. Afrikanerne klarer det jo. Det du bidrar med er utrolig bra, og det trenger ikke å være noe ekstra ordinert eller noe perfekt. Vi setter alt for høye krav til oss selv her i Norge. Men det kommer også av andres forventninger. Jeg selv takler ikke alle disse forventningene i lengden. Det bryter mennesker ned og vi lever ofte på et underskudd av energi, selvtillit og motivasjon. Er det slik at det er kun Jesus vi kan gå til dersom vi trenger hvile ("kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile")? Jeg tror vi må stoppe opp litt og se hva som virkelig er viktig her i verden. Er det kariere, sukseè, penger som vi bør streve etter eller er det de nærmeste, familie, venner, og en bekymringsløs tilværelse med fred og mulighet til å leve uten press og forventninger som vi bør prioritere?

Min familie minus meg