søndag 14. desember 2008
Snart juleferie
lørdag 13. desember 2008
Ødelagte vaginaer!
Vi har hørt om de mange voldtektsofrene i Kongo, og tallet stiger og stiger hver dag som går. Men vi snakker også om brutale gjengvoldtekter der kvinner og barn må oppsøke hjelp i ettertid på grunn psykiske og fysiske problemer.
Jeg leste om et intervju i Vårt Land idag med Denis Mukwege som har blitt en av fremste gynekologene med spesialkompetanse i å lappe sammen og rekonstruere vaginaer, og urinveier eller endetarmer. Det kommer minst 10 ofre fra "seksuell terrorisme" til klinikken hans i Kongo hver dag. Kvinner som kommer blør og er ofte nakne. Urin og ekskrementer renner ut av ødelagte vaginaer. Lidelsen heter "vaginal fistel" og er en unormal åpning mellom vagina og urinveier eller endetarmen. Dette er ofte forårsaket av brutale gjengvoldtekter.
Mukwege forteller om en historie om ei jente som oppsøkte han på sykehuset. Hun hadde blitt voldtatt, og etterpå hadde overgriperne skutt mot kjønnsorganet hennes. Alt var ødelagt.
Dette bildet er tatt i Darfur i Sudan. Kvinner og barn som har bodd i flyktningleire i Darfur må gå stadig lengre turer for å finne brensel. Mange av dem blir overfalt og voldtatt av opprørsgrupper fordi det ikke er nok sikkerhetsstyrker i landet og området.
Jentas største ønske, som hadde opplevd å bli skutt i kjønnsorganet, var at Gud skulle tilgi overgriperne og at de skulle møte ham. For at hun skulle gå videre, måtte hun slippe og tilgi.
Hvor er Gud hen? Er også alle voldtektene av barn og kvinner også en del av Guds plan for dem? Kristne snakker om at Gud har en plan for absolutt alle av oss. Spørsmålet er bare om vi velger å følge Guds plan. Men hva med dem som ikke kan styre sitt liv og ta egne valg? Vi har hørt nok av historier som forteller de grusomste overgrepene ovenfor barn og kvinner. De er hjelpesløse når en gjeng soldater og opprørere tar det de vil ha. Og det er ikke bare sex de vil ha. De stopper ikke der, men fortsetter like godt med å ødelegge kjønnsorganer, kutte over ammede bryst og ødelegge menneskekropp etter menneskekropp. Hva skal til for å stoppe dem? Er det i det hele tatt mulig?
Bibelen snakker om at vi ikke har en kamp mot kjøtt eller blod, men en kamp i ånden. Jeg trur ikke det er Guds plan at et menneske skal bli voldtatt. Jeg trur det Satans verk, for jeg trur på en Gud som vil meg og mine alt godt. Selv om han elsker hver enkelt en av oss, så lever vi i en verden fylt av mye ondt. Det er mye jeg ikke forstår, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Voldtekts historier er noe av det værste jeg vet, og jeg trur jeg aldri kunne klart å tilgi i slike situasjoner. Sjel og kropp blir ødelagt, og det varer livet ut. Det er akkurat som å ta et menneske liv, slik jeg ser på det. Kjenner at jeg gleder meg til å komme til himmelen når jeg ser hvor mye vondt som fremdeles finnes i verden. Jeg ber for alle disse som har opplevd å bli voldtatt eller sett på at andre har blitt voldtatt. Må du gi dem den styrken de trenger. La dem holde seg fast til deg og gi dem rikelig av din store kjærlighet. Du ser dine barn lider far. Kom og vær oss nær. Så vil jeg be for voldtektsforbryterne. La dem få se hva som er rett og galt, og la dem bli en del av ditt bud: "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot det". Amen
lørdag 29. november 2008
Er det noe håp også?
Jeg leste et intervju av Jan Egeland i Vårt Land 29 november, der han tok opp at verden faktisk har blitt et bedre sted enn siden Berlinmurens fall i 1989. Det mange som ikke oppfatter de håpefulle trendene som skjer i verden. Dersom man ikke trur eller ser at det nytter, mister man håpet og evnen til å jobbe for den gode sak.
Hva har skjedd i fredens sak siden 1989?
- Antall væpnede konflikter er halvert
- Den gang døde over 20 millioner barn av underernæring og sykdommer som kan forbygges, nå er det rundt 10 millioner
- Før var det diktatur som regjerte, nå er det demokrati
- 15- 20 militærkupp hvert år, nå er det 2-3 stykker
- Afrika: mange steder har fått fred. Antall folkemord og overgrep mot sivile har gått ned
- Kongo: den værste konflikten i vår tid! (10 000 kvinner har blitt voldtatt, mennesker på flukt, like mange mennesker har dødd som konsekvens av krigen som det er innbyggere i Norge).
Men det som Jan vil fram til er at vi lykkes mer enn vi mislykkes. Vi redder liv oftere enn vi ser liv går tapt. Vi ser framgang oftere enn vi ser tilbakegang. Verden har blitt litt bedre år for år.
Sitat: "Har du noengang mistet håpet"?Jan: "...det er følelsen av å dra derifra uten ofrene. Da får jeg følelsen av at vi er de sterke, spreke mannfolkene som går i livbåtene mens kvinner og barn er igjen på et synkende skip".
Jeg husker siste dag på skolen i Dar es Salaam. Barna så opp på meg med et uttrykk i ansiktet som jeg tolket som -"Jasså, så du er en av dem. En av de mange hvite som kommer og går. Ser litt av hvordan vi lever her og hvordan vi har det, men reiser ifra oss etter noen uker, månder og av og til år". Det var en vond opplevelse å skulle si farvel til dem, og jeg følte meg så fryktelig hvit...hvis dere skjønner hva jeg mener. Å dra fra mennesker, og da spesielt barn, som trenger omsorg og hjelp, er ingen god følelse.
Ja, det har blitt gjort mye godt opp igjennom åra, og vi har stor grunn til å fortsette å håpe. Selv om vi får høre mye om elendigheten som skjer rundt i verden, så skjer det faktisk positive ting også. Mange mennesker har viet store deler av sine liv for å hjelpe andre mennesker som er i nød. Og vi kan se at det nytter! Men utfordringen vår må være å forstå at vi og våre etterkommere kan gjøre mye mer. Vi kan klare å bli litt mindre selvsentrerte og bruke litt mer av vår tid på mennesker som trenger en ekstra hånd. Vi har fått til mye, men vi kan gjøre mye mer.
onsdag 19. november 2008
Et evig savn
Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.
Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.
For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...
onsdag 12. november 2008
Uskyldig og fri som et barn
Men kan vi ikke lære noe av dette barnet, som jeg tror fremdeles bor i oss. Selvfølgelig settes det krav til oss og det forventes også at vi skal være effektive og perfeksjonister i hverdagen, på skole og på jobb. Men trenger vi å la dette ta overhånd? Kan vi ikke leve litt etter dette eksempelet. Afrikanerne klarer det jo. Det du bidrar med er utrolig bra, og det trenger ikke å være noe ekstra ordinert eller noe perfekt. Vi setter alt for høye krav til oss selv her i Norge. Men det kommer også av andres forventninger. Jeg selv takler ikke alle disse forventningene i lengden. Det bryter mennesker ned og vi lever ofte på et underskudd av energi, selvtillit og motivasjon. Er det slik at det er kun Jesus vi kan gå til dersom vi trenger hvile ("kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile")? Jeg tror vi må stoppe opp litt og se hva som virkelig er viktig her i verden. Er det kariere, sukseè, penger som vi bør streve etter eller er det de nærmeste, familie, venner, og en bekymringsløs tilværelse med fred og mulighet til å leve uten press og forventninger som vi bør prioritere?
lørdag 1. november 2008
onsdag 29. oktober 2008
En god tilværelse
I Oslo har jeg funnet meg tilrette og jeg kjenner at jeg begynner å bli glad i hovedstaden. Jeg har en god tilværelse her i Kirkeveien sammen med min to kusiner, Karoline og Lydia. Vi har nå døpt vårt nye hjem til "Jomfruenes hjem", selvfølgelig med en god grunn :D Jeg har det godt og jeg kjenner at jeg elsker livet mitt i Oslo. Det er mye jeg er takknemlig for. Tanken på framtiden og hva den vil bringe, gir meg sommerfugler i magen. Det er noe som ligger foran som jeg ennå ikke har fått smaken på. Jeg gleder meg til årene som kommer. Hvem vet hva som vil skje med mitt liv og hvor jeg vil ende opp hend. Spenningen og gleden av at jeg har en framtid gir meg energi og livsmot i hverdagen. Jeg ser lyst på framtiden og jeg kan glede meg til å bli "stor". "Lev hver dag som det skal bli din siste", er et ordtak som mange prøver å leve etter. Og det trur jeg ikke er en så dum ide. Jeg har selv en drøm om å leve på en slik måte. Stå opp om morran med et smil rundt munnen, en latter som runger i leiligheten, en "kos deg på skolen" melding til romvennina, tenne stearinlys under frokosten med en god kopp kaffe, og huske å sende en takkebønn opp til Gud for hva det enn måtte være du er takknemlig for. Med rett innstilling og en positiv holdning vil du fort merke at tilværelsen blir med et lysere. Stjel en klem i ny og ned :)
lørdag 11. oktober 2008
Hva vil framtiden bringe?
Jeg oppdaget for ca en uke siden at jeg kunne ta et utvekslingsår på NIH i enten Sør-Afrika, Namibia eller Zambia. Samtidig kunne jeg kombinere det med et studium som heter Idrett, kultur og utviklingsstudie. 12 måneder kan oppholde bestå av der jeg skal jobbe som trener, veileder og instruktør for barn og unge. Jeg kjenner jeg blir veldig gira, og det er akkurat noe sånt noe som jeg kunne tenke meg. Fornuften vil jeg ikke kjenne på, for jeg trur ikke den viser meg den rette vei. Drømmen er å kunne få jobbe med bistand i Afrika. Kanskje en kombinasjon av sykepleier og lærer og ikke minst spre masse glede gjennom idrett. Idrett og lek er noe som kan bidra til å få barn og unge vekk fra gata, og gi dem glede og litt lys i hverdagen. Jeg har selv opplevd og sett hvor begeistra barn blir når noen voksne vil sette av tid til å være sammen med dem. Afrikas barn har gitt meg så mye kjærlighet, og jeg klarer ikke å snu ryggen. Jeg må få lov til å gi noe tilbake. Og den eneste måten jeg kjenner jeg vil gjøre det på er å møte dem der de er. Ikke i Norge, men i deres eget hjemland...og mitt Afrika.
tirsdag 7. oktober 2008
Fjelltur til Rondane
...og dagen etter så det slik ut.
På tur ned fra fjellet. Vi valgte å snu pga melkesyre, dårlig vær og lite motivasjon.
Gjengen minus Hans Magnus på vei opp fjellet på 2120m
Et stykke Norge!
tirsdag 30. september 2008
Klasse 1BAC NIH
Ellers går det bra meg, og jeg stortrives i Oslo og på NIH. Det er mye som skjer, og jeg henger nok litt etter i skolesammenheng, men hvem gjør vel ikke det. Ofte er det vanskelig å komme seg opp om morran, og jeg kjenner at mangel på søvn kan ødelegge mye av en dag. Det er absolutt noe jeg bør skjerpe meg på.
Små nyheter uten om:
- kommet inn i KRIK miljøet i Oslo
- Fått 202 i maks puls
- begynt i filadelfia Oslo
- vært på bli kjent tur med KRIK på Haraset leir, ved Hamar
- Savner fremdeles Tanzania
- skal på fjelltur til Rondane om noen få dager
- blitt bedre i svømming
- har sykt mange blåmerker på leggene etter fotballtrening
- sliter med riktig pusteteknikk i svømming
søndag 7. september 2008
Baba Fatuma, Rest in Peace
faren til disse 4 barna bort på grunn av diabetes. Fatuma, Yasin, Asini og Kasimo har vært nabobarna mine i Sinza, Dar es Salaam. De har møtt oss med en hjelpende hånd de gangene vi har kommet hjem fra jobb. Mange klemmer, latter, hjelp med klesvasken, fotball utenfor huset, sang, besøk nesten hver dag, mange nyskjerrige spørsmål, og mange gode minner. Disse barna betydde mye for meg under oppholdet i Tanzania, og de ga meg mye glede og kjærlighet i løpet av
tiden. Kasimo, på det nederste bildet, gråt den første gangen han møtte Sissil og meg. Etter som tiden gikk ble han mer og mer vant til oss og glad i oss. Det var trist å få nyheten om Babas (pappa) bortgang. Hva vil framtiden bringe nå? Baba var familiens forsørger med en liten lokal restaurant. Mama Fatuma ringte meg igår og fortalte meg om hva som hadde skjedd. Det var godt å snakke med henne, men samtidig vanskelig fordi jeg hørte på stemmen at hun ikke hadde det godt. Selv om Mama fortalte at barna hadde det bra og at hun hadde det bra, så vet jeg at det ikke er sant. Det er bare slik de svarer på personlige spørsmål. Jeg skulle ønske at jeg var hos dem nå. Det er vanskelig å være her i Norge når jeg vet at mine nabobarn har mistet sin far. De trenger masse omsorg og jeg vet ikke om Mama Fatuma kan gi dem alt det dem trenger nå alene. Det skal bli godt å komme på besøk i Desember. Ber om Guds fred og styrke over familien. De trenger Gud nå og at de vil bli bevart videre i framtiden.
tirsdag 2. september 2008
Kirkeveien 104 A
Karoline setter opp skapet på rommet vårt på innflyttingsdagen.
Mitt og Karoline sitt soverom har begynt å ta form. Heldigvis klarte vi å få plass til senga mi under Karoline sin køyeseng slik at det ble bedre plass på soverommet.
Den ene veggen i stua er dekket av en svær bokhylle fullt av gamle bøker med mye spennende innhold. Vi fant blant annet en bok som het "Synden i Sverige". Det er bare å ta en titt dersom du er interessert i kristen litteratur. Her skal klærne tørkes.
Kjøkkenet er ganske lite som sagt, med liten benkeplass. Lydia tar ansvar som oppvasker.
onsdag 27. august 2008
Klatre tur i Sandnes
Mye nytt
lørdag 28. juni 2008
Mitt Tanzania!
torsdag 12. juni 2008
Gud velsigne dere
lørdag 7. juni 2008
fredag 23. mai 2008
Savner dem sånn
onsdag 14. mai 2008
Elsk din neste som deg selv!
mandag 12. mai 2008
En varm velkomst :)
torsdag 1. mai 2008
Den beste teamjenta ever!
Sissil Egge heter hun. Hun er 1.53 høy, krøllet gyllent hår (akkurat nå har hun tatt etter rastagutta i Tanzania), søt liten nese og øyne som skinner som når solen treffer vannoverflaten. Denne jenta har jeg bodd 7 måneder i Tanzania sammen med og gjett om det har vært de 7 beste månedene i mitt liv. Vi har etablert oss i en liten leilighet på et lokalt sted som heter Sinza i Dar es Salam. To senger og et kjøleskap bestod soverommet av. Sissils føtter har ligget ved ansiktet mitt og Sissils hodet bak kjøleskapet. Sissil var alltid den som stod opp først av oss, og det var for det meste hun som dro meg opp av senga for å ta dagens morgentrim rundt fotballbanen med kun gutter som tilskuere. Denne jenta er ei ressurssterk jente med et stort engasjement for å hjelpe andre. Kreativiteten hennes er enestående og hun får ofte nye, spennende og bra ideer. Og de blir gjennomført! Jeg er så takknemlig for alle de gode minnene og opplevelsene som vi har hatt sammen. Savner allerede å ha henne som samboer. Den beste samboeren ever! Hun har gitt mange oppmuntringer i løpet av oppholdet. Husker alle de gangene vi har stått sammen i daladalaen med en stor grimase i ansiktet (for å si det sånn så kan det å ta daladala være en utfordring og trim i seg selv), alle de gangene vi har holdt på å falle ut av daladalen i fart, alle de gangene vi vært på musejakt i leiligheten, alle de gangene vi har sittet sammen utenfor leiligheten og vasket tøy til knokene på henda har blitt såre og ryggen stiv som en stokk, alle de gangene vi har boltret oss inn i leiligeheten etter at det har blitt mørkt og satt på en film ("gå ikke ut etter at det har blitt mørkt" fikk vi beskjed om, og så pliktoppfyllende som vi er, hørte vi på befalingen...i hvertfall i starten), alle de gangene vi har hatt gymundervisning på skolen og blitt overfalt av glade barn som sloss for å være den som kan holde deg i hånda, bli løftet, og ikke minst få din oppmerksomhet, alle de gangene vi har sett ut som to spørsmålstegn etter en samtale på swahili (spesielt i starten), alle de gangene Sissil har pratet i søvne på norsk, engelsk og swahili om hverandre, alle de gangene vi har prutet og prutet til hodet har begynt å verke. Det er så mange minner og jeg kunne ha fortsatt i de brede og det lange. Jeg vil bare takke deg Sissil for alt det vi har opplevd sammen og for at du har tatt godt vare på meg i samboerforholdet vårt. Du er enestående, og jeg vil savne å ha deg i nærheten 24 timer i døgnet. Takk gojenta mi for den du er og for de 7 månedene vi har hatt sammen i Sinza, og på andre oppdagelsesturer i Øst-Afrika. Team-Tanzania vil alltid bestå :)
tirsdag 29. april 2008
Mine kjære barn...
onsdag 16. april 2008
Drop-outs rate alarming!!
Graviditet er faktisk et problem angaaende drop-outs. Jenter blir gravide i tidlig alder, helt ned til 11 aar. Disse jentene kan ikke komme tilbake paa skolebenken, men maa selv vaere ansvarlige for aa faa en utdannelse paa egenhaand. I en region i Tanzania, Mtwara, hadde minst 400 skolejenter blitt gravide i 2006. Barn blir ogsaa seksuelt misbrukt av forsoergere, eldre skoleelever, slektninger og lokale arbeidere. Dette foerer til at barna faar en problemmatisk hverdag, og flere av ofrene flykter hjemme ifra. Penger er kanskje den aller stoerste utfordringen naar det gjelder drop-outs. Selv om barneskolen skal vaere gratis, maa skoleuniform betales og noen ekstra skoleutgifter. Fattige familier trenger penger og dermed trengs barna hjemme for aa kunne skaffe noen smaapenger paa bordet. Barna blir sendt ut for aa gjoere smaa aerender som familien kan tjene paa. I tillegg maa vi ikke glemme alle de foreldreloese barna og foreldre som ikke bryr seg om barnas skolegang. Dersom ikke foreldrene eller forsoergerne gjoer en innsats for at barna skal gaa paa skolen, er det lett for at barna henger etter i fagene og dermed opplever en vanskelig skolehverdag. Ofte blir jenter tatt ut av skolen for aa arbeide som hushjelp 24 timer i doegnet i en annen familie. Noen ser ogsaa paa jenters skolegang som bortkastet. De skal jo giftes bort en dag, og da har de ikke bruk for utdannelse. Denne tankegangen har faktisk ikke forsvunnet uheldigvis.
Mange av menneskene i Tanzania lever et toeft liv, men det er ikke aa legge skjul paa at kulturen spiller en stor rolle naar det gjelder holdningene og hva som blir praktisert mot barna. I Tanzania har barna den laveste rangen, og de har lite de skulle sagt. Dersom Tanzania skal forbedre oekonomien og levestandaren maa utdannelse og skolegang prioriteres. Kun 0,27% av befolkningen begynner paa universitetet...
Slik starter skoledagen i Tanzania
fredag 11. april 2008
Livet er herlig!!
tirsdag 1. april 2008
Paasketur til Malawi
Solnedgang i Nkhata Bay
tirsdag 4. mars 2008
Gjester fra Molde!
søndag 2. mars 2008
Done it!!
Da hadde vi vaert paa toppen, og her er vi paa vei ned igjen. Vaeret var knall og gjengen var smoerblide etter den fantastiske bragden. Selv om alle var i godt humoer, kjente vi at kroppen verket etter den harde etappen opp til Uhuru, og ordentlig soevn hadde vi ikke faatt paa flere doegn. Kilimanjaro kan skimtes til venstre.
onsdag 27. februar 2008
Klarte det!! Jeg naadde toppen av Kilimanjaro!!
Vi trasket videre oppover til Kibo paa 4703m, og der var det jamen kaldt. Tru meg!! Der fikk vi sove noen faa timer foer vi ble vekket klokka 23.00 for aa naa toppen. Fikk forresten ikke sove noe. Typisk! Vi tokm paa oss alt det vi hadde av klaer, og begynte den tunge klatringa opp Kili. Det var drit tungt og jeg foelte at jeg skulle besvime 1000 ganger. Ikke nok med det, jeg klarte aa kaste opp 6-7 ganger paa veg opp. Hadde ingen anelse at det skulle vaere saa tungt. Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!
Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.
Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!