Ridderrennet på Beitostølen

Det 46 ridderrennet gikk av stabelen uke 13 - 2009, og det var en forrykende innsats fra både deltakere og ledsagere. Elevene på NIH fikk oppleve unge og gamle, alt fra mellom 15 til 88 år, som kastet seg ut i skiløypa og alpintbakken enten man var svaksynt, blind, bevegelseshemmet eller aldri hadde prøvd å stå på ski før. Deltakerene var fra 9 ulike land og det ble snakket ulike språk under arrangementet.

Jim, min deltaker fra London, hadde aldri stått på ski før. Han var en svaksynt 47 år gammel mann som var klart bestemt på at langrenn var noe han ville lære seg. Balanse var den første og største utfordringen. Det ble visst noen stygge fall i løypa, men han stod på og gav seg aldri. Det var godt å kunne få lov til å være til hjelp i skisporet og bety noe for deltakerene. Å se mennesker med et handicap og samtidig være vitne til viljen og motivasjonen i hvert stavtak og fraskyv selv om det var alldeles så tungt, gav inntrykk på meg. Man kan mangle bein, armer, øyne osv, men allikevel være god i en idrett. Gleden som deltakerene viste på ridderrennet av bare det å delta var bemerkelsesverdig.

Jim og jeg hadde en fantastisk uke sammen på Beitostølen, i skiløypa, i snøen, på dansegulvet og i baren. :D Han kom jo fra London. Denne uke har fått meg til å tenke mer på hvor viktig det er å sette pris på livet uansett omstendighetene. Ting kan se mørkt ut, men det er vi selv som bestemmer hvordan vi løser "problemet".