Refleksjon

Mange tanker og refleksjoner går igjennom hodet mitt. Det har nå gått 4 dager siden vi forlot Dar es Salaam og vennene våres der nede. Overgangen fra en verden til en annen er vanskelig. For det er faktisk snakk om to verdner. Norge - en verden bygd opp av "lottomilliarderer" og bortskjemthet. Tanzania - en verden ruinert av kolonimakter, korrupsjon, sykdommer og analfabetisme.

Men, her er jeg, en nordmann, og jeg er vel fornøyd med det. Allikevel er det mye jeg er misfornøyd med her i Norge. Ikke det at jeg har behov for mer penger og støtte fra staten, jeg er jo tross alt en student som "lider"...

Det første møte mitt med nyhetene i Norge var en radiosending på P4 der Charlotte Torstvedt ble intervjua om festivalmoter og hva som må kjøpes!! Agurknyheter og de siste nyhetene fra kongefamilien blir såkalt søppelnyheter i forhold til hva slags nyheter som skjuler seg bak den tredjeverdens realiteter. Jeg, en nordmann, dro tilbake til Tanzania sammen med kjæresten min Ole Jørgen, og vi forsvant plutselig inn i en annen verden.

Bildet er tatt i en slum i Dar es Salaam hvor ei venninne av meg bor. Hun tok hos med hjem og vi fikk hilse på hennes venner og hennes tilværelse. Et hus på en søppelhaug, blant kloakk og kyllinger på leting etter mat i søppla. Skitne klær, utedo med et hull i bakken, barbente føtter, tenner som råtner, jordgulv, kjøkken med kun noen få kjeler, og tross all elendighet møter vi øyner som stråler av glede av å ha besøk av to hvite.

Et liv der man lever dag for dag. En bønn om å få mat på bordet neste dag også. Avhengighet av øvrige makter. En far som døde av diabetes og etterlot seg 4 små barn. Ei enke som mister sine rettigheter om å få beholde barn, hjem og inntekt. Er det rart da at nyhetene fra Norge føles absurde i forhold til hva jeg vil kalle en nyhet. Kanskje er det uvitenheten som rammer Norge eller er det rett og slett bare likegyldighet? Men som sagt må man nok oppleve disse tragediene med egne øyne før man kan forstå virkeligheten blant de fleste mennesker i verden. I Norge bor det omtrent 4.5 millioner. Hva vet vel vi om resten av verden og hva det vil si å leve? Kanskje jeg er for hard mot nordmenn, men jeg vil bare være en røst for disse menneskene som trenger noen ørere som kan for en gang skyld høre på dem. Jeg er heldig som er Norsk og jeg takknemlig for alle rettigheter og støttordninger som beskytter meg som et enkelt menneske.

Jeg har hatt flaks - andre har ikke hatt fullt så flaks...dessverre.

Tilbake i Tanzania

Jeg har naa veart her i 4 dager og sammen med min kjaere Ole Joergen har vi allerede faatt oppleve mye spennende og nytt.

Idag var vi i slummen aa besoekte ei jente som heter Fatuma som jeg kjenner godt fra da jeg bodde her. Jeg ante ingenting om hennes naavaerende situasjon. Jeg fikk oppleve et hus omringet av soeppel, fattige barn, hoener, kloakk, og jordbunn som gulv. I tillegg ble det fortalt at hun hadde blitt tvangsendt til sin fars familie etter at faren doede av diabetes for snart 2 aar siden. Hun ble tatt ut av skolen og vekk fra sin mor og bror for aa jobbe for farens familie i Dodoma. Det er skremmende hvor mye en mor mister makt og rettigheter dersom hun blir enke. Helt forferdelig! Mammaen Mama Fatuma har kjempet mye men forgjeves for aa faa ha barna sine hos seg her i Dar es Salaam.

Enker med barn lider mye og det gaar selvfoelgelig utover barna. Mangel paa rettigheter kan frata dem hus, eiendom og til og med barn.

Jeg vil bare dele dette med dere i haap om at vi i Norge kan forstaa bedre hvordan livet utarter seg blant mennesker som mister familiemedlemmer.

Guttejenta vs jentejente

Begrepet "guttejente" har blitt et allminnelig begrep. For mange år tilbake var det kanskje ikke så kult å bli stemplet som guttejente, men idag opplever jeg det som noe mer positivt. Ta meg for eksempel. Alltid blitt tatt for å være ei guttejente. Hu som henger med gutta, spiller rå fotball, konkurrerer med gutta, hoppet over dokkefasen som barn, så opp til brødrene sine og sloss for gullet.

Jeg vil nå se på meg selv som voksen. Snart 23 år og har begynt på ett av de mest femenine yrkene som finnes, nemlig å bli sykepleierske. Hvor er guttejenta blitt av nå? Hu som skulle bli politi og sloss blant bandittene på bygda. Det er en ting jeg lurer på. Er det sånn at man blir forandret etter som årene går eller er det ulike sider av deg som du lar få komme til??

Det er påskeferie og jeg har tatt turen hjem til Ilseng på Hedmarken. Her har jeg begynt å dyrke andre sider ved meg. Sider som jeg aldri har trodd har eksistert. Nemlig strikking og håndarbeide. Det har alltid vært for jentete for meg, men nå som jeg har begynt med prosjektet må jeg nok innrømme at jeg liker det. Jeg liker å oppføre meg som jente, sånn ei jente bør oppføre seg. Tenk så kult hvis jeg ble ram på å strikke! God på matlaging og baking! Jeg kjenner jeg har lyst til å ha slike sider også. Ikke bare ha det guttestempelet over meg hvor til og med min egen mor ler av meg når det er snakk om håndarbeide, sying og strikking. Det passer ikke meg og har aldri passet meg i følge andre mennesker, og kanskje meg selv også.

Kanskje jeg har tatt feil?

Bilde: Jonatan (min nevø) og jeg som strammer muskler

Varme hender

Nå har jeg gjennomført 8 uker i praksis på et sykehjem. De som bor der liker ikke å bli kalt gamle, de er bare eldre enn oss andre. Ei dame med skrukker, løse tenner, kritthvitt hår, varme hender, bøyd rygg, skjelvende bevegelser og en giftering på ringfingeren. Et individ med en livsbakgrunn som rommer hennes identitet. Hva vet vel jeg om hva det vil si "å leve"?

Mange morsomme, gode, vanskelig og triste erfaringer har jeg fra tiden på sykehjemmet. Sang og musikk i gangene, klunking på et piano, litt baktaling av den gamle dama som alltid stjeler rullatorer, tykt lag av meierismør på brødskiva, og syltetøy på toppen, kaffetørste kjerringer, demente uten pårørende, forlatte, spørsmål som dukker opp: hvor er jeg, hvem er jeg, hvor er mor?, krefter som svekkes, et liv som går bort, og tilslutt hvor skal vi alle hend?

Ei hjelpepleier kalte ei datters tårer over sin mors død, krokodilletårer. Jeg trenger ikke å si mer.

Å se et menneske lide, smerter som bare bygges opp, og en medisinering som ikke ligner grisen. Tabletter som sykepleiere ikke selv har kontroll på. Alt for mye! Neddoping av eldre. Tilltak for pasient - nedtrapping av medisiner! Et stort spørsmål om omsorgssvikt!!?

Varme hender? Ja, de finnes! Tro meg. Mine hender er dessverre kalde bokstavelig talt, men ei dame sa til meg idag: "Mennesker med kalde hender har et varmt hjerte".

Men tenk på det...dine siste dager skal tilbringes i et hjem med syke mennesker. Dine nærmeste har ikke tid til å ta seg av deg og pårørende besøker deg sjeldent. Jeg håper jeg slipper å komme på et sånt sted... I hvertfall vil jeg ha ekstremt behov for "varme hender".

Wyclef "Wyclectic" Jean - Nobel Peace Prize Concert 2009

http://www.youtube.com/watch?v=atzt6n1WhR8

To luker i himlen

Det største mysterium er ikke mer
enn det at en ørliten kropp
er våknet til jorden. Den nyfødte ser.
To luker til himlen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser av Gud er til.

Andre Bjerke

Emilie kom til verden den 30 september. Ei lita trulte som veide 3850 g og var 50 cm lang. Et mirakel og et mysterium på hvordan denne lille jenta har blitt til på et slikt underfullt vis. Det er så mye jeg ikke kan forstå. Men ett vet jeg, denne jenta som jeg kan kalle meg tante til, er og blir et mirakel. Alle bekymringer blir borte når Lille Emilie ligger inntil deg. En stemning av ro og fred siger inn i hjerteroten, og Solvår blir så myk så myk.
Velkommen til verden Emilie!

Er jeg bra nok?

Hva skal til for å være bra nok? Bra nok for andre mennesker og bra nok for Gud. Jeg trur ikke jeg har vært alene med å streve etter å bli bra nok. Gjøre det som er det rette. Behage andre og ikke minst Gud. Vi har en Bibel å gå ut ifra. Der står det noen retningslinjer om hvordan man bør leve et liv som en kristen. Det er lett å trekke i noen tråer og la andre få være i fred. Akkurat som at det er noen bud som gjør deg mer syndig ved å bryte dem enn andre.

Hvorfor??

Hm, jeg vet ikke. Jeg lar det stå opent.
Men er det et slikt liv Gud vil vi skal leve? Leve etter å gjøre andre mennesker tilfreds. Tenke etter at hvordan man skal oppføre seg i forskjellige settinger for ikke å støte noen. Gamle eller unge. Mitt liv fra da jeg var liten og til nå befinner seg i to forskjellige stadier. Regler, bud, Gudsfrykt, deriblant menneskefrykt, fordømmelse, synd, hvordan te seg og kle seg, sømmelighet, og jaget etter å bli mest mulig syndefri sto i høysetet.

Nå har jeg fått nok! Det er ikke sånn jeg vil leve. Aldri kunne slappe av. Ikke få lov til å leve sitt eget liv. Høre på formaninger fra andre, spesielt de eldre. Fornekte seg selv. Hvem er jeg egenlig? Hva står jeg for? Hva trur jeg på? Kan jeg få lov til å tru på min egen måte, uavhengig av andre? Er det akseptabelt? Blir jeg akseptert da? Kanskje, kanskje ikke.

Respekt! Det er det det er snakk om. En bønn om å bli respektert og ikke dømt. Ikke la andre styre ditt liv. Det å tru på seg selv, og tru på at Gud har skapt deg slik du er med dine tanker og meninger. Jeg trur man mister seg selv ved å trykke sider ved seg selv ned og skamme seg over dem.
Elsk Gud, Elsk mennesker, men ikke minst Elsk deg selv!