Hva vil framtiden bringe?

Tiden går, og jeg kjenner at jeg syns det er godt. Idag har jeg trasket litt rundt på Majorstuen sammen med Lydia og Karoline for deretter å spise lunsj på Åpent Bakeri. Nå sitter jeg alene hjemme i leiligheten etter en ordentlig gjennomført husvask. Det er godt å finne roen og la tankene surre. Helt siden jeg kom hjem fra Tanzania har jeg tenkt mye på å dra tilbake eller jobbe med bistand. Drømmen er å få en utdannelse der jeg kan ha mulighet til å få meg en jobb i utlandet, og da helst Afrika. Det å kunne få lov til å jobbe med mennesker, bli kjent med kulturen, finne meg til rette, oppleve en umaterialistisk hverdag, jobbe med noe givende, bety noe for andre, legge ifra meg en hverdag med stress og press fra arbeidslivet, og la Gud bruke meg der jeg er, det er noe jeg drømmer om. Og det er Afrika som er hjertet.

Jeg oppdaget for ca en uke siden at jeg kunne ta et utvekslingsår på NIH i enten Sør-Afrika, Namibia eller Zambia. Samtidig kunne jeg kombinere det med et studium som heter Idrett, kultur og utviklingsstudie. 12 måneder kan oppholde bestå av der jeg skal jobbe som trener, veileder og instruktør for barn og unge. Jeg kjenner jeg blir veldig gira, og det er akkurat noe sånt noe som jeg kunne tenke meg. Fornuften vil jeg ikke kjenne på, for jeg trur ikke den viser meg den rette vei. Drømmen er å kunne få jobbe med bistand i Afrika. Kanskje en kombinasjon av sykepleier og lærer og ikke minst spre masse glede gjennom idrett. Idrett og lek er noe som kan bidra til å få barn og unge vekk fra gata, og gi dem glede og litt lys i hverdagen. Jeg har selv opplevd og sett hvor begeistra barn blir når noen voksne vil sette av tid til å være sammen med dem. Afrikas barn har gitt meg så mye kjærlighet, og jeg klarer ikke å snu ryggen. Jeg må få lov til å gi noe tilbake. Og den eneste måten jeg kjenner jeg vil gjøre det på er å møte dem der de er. Ikke i Norge, men i deres eget hjemland...og mitt Afrika.