Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.
Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.
For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...
4 kommentarer:
Godt du sette ting i perspektiv. Me har det så bra her i Norge at me trur me har det fælt. Det e jammen godt gjort.
1,2 milliard mennesker i verden lever ifølge FN i ekstrem fattigdom, som er definert som å ha mindre enn 1,25 dollar dagen. Mitt stipend og lån kvar måned e på over 1000 dollar, 33 dollar til dagen, og eg klage. Makan til ufyselig type.
Bra du er ein av dei som har lyst å tak ta i dette og gjer ein innsats. Håpe eg blir like ivrig ein dag.
Du sier mye bra Jan Tore. Det er viktig at vi husker på hvor godt vi har det og at vi er takknemlige. Vi har mye å takke for, bare "små ting" som vann i springen, rent vann, dusj, seng, rene klær hver dag, valg av pålegg osv. Vi er heldige!!
Så rart hvordan vi reagerer annerledes. Jeg har problemer med å tenke tilbake. Jeg glemmer det ofte. Kan gå mange dager mellom hver gang. Og når jeg prøver å minnes Uganda får jeg det ikke helt til.
Også har alt har blitt så fragmentert. Jeg har tankene i oslo, afrika, hald, kristiansand, folkehøgskolen og enda flere steder samtidig. Da blir alt litt vanskelig å gripe, også ender jeg opp med å bare være tilstede der jeg er. Så jeg klarer ikke helt å savne. Kanskje jeg har fortrengt det. Kanskje stopper jeg meg selv før jeg kommer så langt i tankerekka at jeg må savne, for jeg vet at da gjør det vondt. Jeg vet ikke.
Men jeg trur det er bra jeg Eirik, at du kan klare å være tilstedet akkurat her og nå. Skulle ønske jeg også hadde den egenskapen. Da kan du få mer ut av hver dag som går. Det hjelper ikke å tenke for mye på Afrika, men det er godt å huske på hva tiden der har gjort med deg. Ikke glemme det du har lært, selv om det er lett å glemme...
Legg inn en kommentar