Hva vil framtiden bringe?

Tiden går, og jeg kjenner at jeg syns det er godt. Idag har jeg trasket litt rundt på Majorstuen sammen med Lydia og Karoline for deretter å spise lunsj på Åpent Bakeri. Nå sitter jeg alene hjemme i leiligheten etter en ordentlig gjennomført husvask. Det er godt å finne roen og la tankene surre. Helt siden jeg kom hjem fra Tanzania har jeg tenkt mye på å dra tilbake eller jobbe med bistand. Drømmen er å få en utdannelse der jeg kan ha mulighet til å få meg en jobb i utlandet, og da helst Afrika. Det å kunne få lov til å jobbe med mennesker, bli kjent med kulturen, finne meg til rette, oppleve en umaterialistisk hverdag, jobbe med noe givende, bety noe for andre, legge ifra meg en hverdag med stress og press fra arbeidslivet, og la Gud bruke meg der jeg er, det er noe jeg drømmer om. Og det er Afrika som er hjertet.

Jeg oppdaget for ca en uke siden at jeg kunne ta et utvekslingsår på NIH i enten Sør-Afrika, Namibia eller Zambia. Samtidig kunne jeg kombinere det med et studium som heter Idrett, kultur og utviklingsstudie. 12 måneder kan oppholde bestå av der jeg skal jobbe som trener, veileder og instruktør for barn og unge. Jeg kjenner jeg blir veldig gira, og det er akkurat noe sånt noe som jeg kunne tenke meg. Fornuften vil jeg ikke kjenne på, for jeg trur ikke den viser meg den rette vei. Drømmen er å kunne få jobbe med bistand i Afrika. Kanskje en kombinasjon av sykepleier og lærer og ikke minst spre masse glede gjennom idrett. Idrett og lek er noe som kan bidra til å få barn og unge vekk fra gata, og gi dem glede og litt lys i hverdagen. Jeg har selv opplevd og sett hvor begeistra barn blir når noen voksne vil sette av tid til å være sammen med dem. Afrikas barn har gitt meg så mye kjærlighet, og jeg klarer ikke å snu ryggen. Jeg må få lov til å gi noe tilbake. Og den eneste måten jeg kjenner jeg vil gjøre det på er å møte dem der de er. Ikke i Norge, men i deres eget hjemland...og mitt Afrika.

Fjelltur til Rondane

På hytta før snøen kom...
...og dagen etter så det slik ut.
På tur ned fra fjellet. Vi valgte å snu pga melkesyre, dårlig vær og lite motivasjon.
Gjengen minus Hans Magnus på vei opp fjellet på 2120m
Et stykke Norge!

Den 3 oktober dro en gjeng på 6 stykker opp til Rondane for å utforske fjell, natur og friluftsliv. 6 single ungdommer: et bursdagsbarn (Mari), en politimann (Hans Magnus), en avslipt skøyteløper (Olav), en sykepleier (Grethe), en wannabe unge (Karoline) og en som lenge har lengtet etter en vinter (Solvår). Det var en god og morsom gjeng som befant seg i Norges Alper, og vi klarte oss fint på veg opp til toppen av et fjell på 2120 moh helt til melkesyra, motivasjonen, snøen og værgudene gikk oss imot. Neste dag fikk vi oppleve en vinter uten like med snø opp til leggene. Åh du av meg som jeg har lengtet etter snø og en god vinter. Endelig kunne jeg kaste snøballer, leke i snøen, snøbase, se snøen dale ned fra himmelen, kaste meg ned i snøen og få oppleve en vinter igjen. Norge er et vakkert land med alle sine 4 forskjellige sesonger. Takk og lov for at jeg er nordmann!!

Klasse 1BAC NIH

Tiden flyr av gårde. Vi er snart inne i oktober måneden, og selv om tiden har gått fort, føles det ut som jeg har gått på skolen i lang tid. Klasse miljøet er underbart. Idag skulle vi egentlig campe i Nordmarka, men det ble avlyst på grunn av dårlig vær. Klassen består av mange ulike mennesketyper, men alle finner sin rolle i klassen. Jeg har aldri vært borti en klasse som jeg har funnet meg så fort til rette i. Jentene passer godt sammen og vi har heller ingen klikker blant jentene. Det er godt å gå i klasse 1BAC.

Ellers går det bra meg, og jeg stortrives i Oslo og på NIH. Det er mye som skjer, og jeg henger nok litt etter i skolesammenheng, men hvem gjør vel ikke det. Ofte er det vanskelig å komme seg opp om morran, og jeg kjenner at mangel på søvn kan ødelegge mye av en dag. Det er absolutt noe jeg bør skjerpe meg på.

Små nyheter uten om:

• kommet inn i KRIK miljøet i Oslo
• Fått 202 i maks puls
• begynt i filadelfia Oslo
• vært på bli kjent tur med KRIK på Haraset leir, ved Hamar
• Savner fremdeles Tanzania
• skal på fjelltur til Rondane om noen få dager
• blitt bedre i svømming
• har sykt mange blåmerker på leggene etter fotballtrening
• sliter med riktig pusteteknikk i svømming

Baba Fatuma, Rest in Peace

For ca 2 uker siden gikk
faren til disse 4 barna bort på grunn av diabetes. Fatuma, Yasin, Asini og Kasimo har vært nabobarna mine i Sinza, Dar es Salaam. De har møtt oss med en hjelpende hånd de gangene vi har kommet hjem fra jobb. Mange klemmer, latter, hjelp med klesvasken, fotball utenfor huset, sang, besøk nesten hver dag, mange nyskjerrige spørsmål, og mange gode minner. Disse barna betydde mye for meg under oppholdet i Tanzania, og de ga meg mye glede og kjærlighet i løpet av
tiden. Kasimo, på det nederste bildet, gråt den første gangen han møtte Sissil og meg. Etter som tiden gikk ble han mer og mer vant til oss og glad i oss. Det var trist å få nyheten om Babas (pappa) bortgang. Hva vil framtiden bringe nå? Baba var familiens forsørger med en liten lokal restaurant. Mama Fatuma ringte meg igår og fortalte meg om hva som hadde skjedd. Det var godt å snakke med henne, men samtidig vanskelig fordi jeg hørte på stemmen at hun ikke hadde det godt. Selv om Mama fortalte at barna hadde det bra og at hun hadde det bra, så vet jeg at det ikke er sant. Det er bare slik de svarer på personlige spørsmål. Jeg skulle ønske at jeg var hos dem nå. Det er vanskelig å være her i Norge når jeg vet at mine nabobarn har mistet sin far. De trenger masse omsorg og jeg vet ikke om Mama Fatuma kan gi dem alt det dem trenger nå alene. Det skal bli godt å komme på besøk i Desember. Ber om Guds fred og styrke over familien. De trenger Gud nå og at de vil bli bevart videre i framtiden.

Kirkeveien 104 A

En litt gammeldags og hjemmekoselig stue med et gigantisk portrett av ei dame over salongen. Våre kjære "Bestemor" har oversikt over hele stua.
Karoline setter opp skapet på rommet vårt på innflyttingsdagen.

Kjøkkenet er litt trangt, men absolutt koselig og varmt.
Mitt og Karoline sitt soverom har begynt å ta form. Heldigvis klarte vi å få plass til senga mi under Karoline sin køyeseng slik at det ble bedre plass på soverommet.
Den ene veggen i stua er dekket av en svær bokhylle fullt av gamle bøker med mye spennende innhold. Vi fant blant annet en bok som het "Synden i Sverige". Det er bare å ta en titt dersom du er interessert i kristen litteratur. Her skal klærne tørkes.
Kjøkkenet er ganske lite som sagt, med liten benkeplass. Lydia tar ansvar som oppvasker.

Klatre tur i Sandnes

Jomfruturen som klatrer gikk strålendes bra, og det var en herlig opplevelse å føle seg i ett med fjellveggen, haha! Må anbefale alle å begynne og klatre. Tenk så heldig vi er som kan vandre i Guds natur og benytte oss av Guds skaperverk!

Mye nytt

Nå er jeg på veg til å etablere meg i selveste hovedstaden, Oslo. Mye er nytt. En leilighet på Marienlyst sammen med Lydia og Karoline. Et helt nytt år på Norges Idrettshøgskole. En vanskelig slutt på fotballaget mitt, Fart. Mange nye mennesker og et liv fullt av nye opplevelser. Oslo har liksom aldri vært min favoritt by. Jeg skulle aldri finne meg i å flytte til Oslo!! Den var alt for stor for lille meg og selve byen syntes jeg var stygg og stuslig. Nå har jeg vært her i snart 2 uker, og jeg kjenner at jeg begynner allerede å føle meg hjemme. Alt går seg til og jeg har visst fått gaven av å tilpasse meg fort. Det merket jeg også i Tanzania. Selv om det er mye nytt, koser jeg meg her i Oslo. NIH har fått et godt førsteinntrykk på meg. Mange bra mennesker, og et supert miljø som jeg trur du sjeldent finner blant høgskolene i landet. Jeg er heldig som har kommet inn på NIH, og jeg har tenkt meg å få best mulig ut av året. Tanzania er ikke fullt så mye i tankene mine nå som det var før. Jeg gleder meg sykt til å dra tilbake 1 juledag, men nå må jeg fokusere på livet jeg har her og ikke tenke så mye på hva jeg ikke har. Det gjelder å leve 100% der du er. Være positiv og utnytte hver dag som går. Vi lever jo bare en gang, og da gjelder det å leve hver dag som går som det skulle være din siste dag. Ikke sant? Trur nok ikke alle er enige det. Det er viktig med hvile også, men det jeg mener er at vi må lære oss å sette pris på det vi har og ikke være på leting etter noe større og mer hele tiden. Tenk så slitsomt å leve sånn hele tiden. Ofte er det rett foran nesa vår uten at vi ser det. Jeg vet at jeg slet med dette tiden etter jeg kom hjem fra Tanzania. Da var alt bare dritt i Norge. Ingen ting var bra nok og jeg ville bare bort fra Norge, kulturen, språket, menneskene, janteloven og utakknemlige nordmenn. Jeg har nå innsett at det går fint an å leve som en afrikaner i dette landet og Norge har også mye rikt å by på. I går var jeg på tur rundt i byen, og jeg kom i kontakt med mange mennesker som var totalt ukjente for meg. Det var en god opplevelse! Det funker fint i Norge også å ta en god prat med kiwikassedama, stoppe en person på gata for å spørre om stedsbeskrivelse og deretter holde praten gående etter du har fått svar. Det gjelder bare å tørre å ta kontakt, og jeg vet at mennesker setter pris på det. Prøv selv!! Lover å gi litt mer oppdatering rundt hva som skjer i livet mitt framover. Det er mye som skjer i Solvårs lille verden :D