Mine kjære barn...

Tankene surrer oppi hodet. Tanzania, det landet som jeg har bodd 7 maaneder i har jeg naa forlatt. 7 maaneder med mange spennende og laererike opplevelser. Det som sitter dypest i meg er alle barna som jeg har faatt kontakt med. Barna som kommer springende mot deg hver gang du kommer hjem fra et aerend eller du ankommer skoleporten. Barn som hopper opp paa fanget ditt for aa gi deg en god klem. Barn som elsker aa ta paa haaret ditt og kose med haarene paa din arm. Barn som sloss for aa faa vaere den som kan holde deg i haanden. Barn som roper "mzungu" etter deg overalt hvor du gaar. Barn som spoerr etter en fotball og om jeg snart skal ha gym med dem igjen. Barn som straaler av glede og gir deg masse kjaerlighet. Barn som stadig dukker opp i hjemmet ditt for aa slaa av en prat. Disse barna har betydd enormt mye for meg i loepet av oppholdet. Da jeg skulle si hade til skolebarna fikk jeg se ansikter uten smil. Det var en trist dag. Men jeg er veldig takknemlig for all den tiden vi har hatt sammen paa skolen. Det har vaert mange interresante skoledager med mye glede og sport. Jeg liker ikke tanken paa at jeg har forlatt disse barna. Men jeg kan naa bare be om at de vil bli tatt godt vare paa og at de faar en god utdannelse. De fortjener det! Kommer til aa savne dem sykt!