Vår tid er over

Tiden Sissil og jeg hadde i Tanzania er over. Ting har forandret seg. Vi har forandret oss. Godt å være tilbake å hilse på og være sammen med dem, men hjemmet vårt er der ikke lenger. Leiligheten har blitt pusset opp. Man kan se tegn til at vi bodde der i 7 måneder. Dørskiltet vårt der det stod "Girls only, Karibu", er ikke helt vasket bort. Men fliser på gulvet, nedtrekk i do og et vannlager på kjøkkenet har forandret leiligheten. Det er ikke lenger vår lille koselige og primitive leilighet. Vi er kun på besøk.

Jeg er lei. Det skulle ikke bli sånn. Planen var å dra til Afrika til neste år for å jobbe med SCORE. Nå har jeg bare fått nok. Jeg trenger å finne meg til rette et sted, og nå vil jeg helst være i Norge. Barna trekker meg tilbake, men sykdom, korrupsjon, utnyttelse av at du er hvit, pengemas, machokultur og utrygghet gir meg en avsmak. Det er friheten som jeg finner så sterkt til stedet i Tanzania. Friheten som jeg sliter med å finne i Norge. Vet ikke helt hva som gjør det, men det har nok noe med janteloven og kulturen å gjøre, og at man vet at nordmenn ser opp og ned på deg for "å finne feil".

I Norge opplever jeg et land som fungerer. Trygghet og sikkerhet er til stedet. Vi blir tatt vare på av regjeringen og samfunnet rundt oss og vi slipper å tenke på korrupsjon, bedrageri og et system som ikke er til å stole på. Selvfølgelig finnes dette i Norge også, men da snakker vi om korrupsjon på "lavt nivå" i forhold til Afrika. Jeg er heldig som er nordmann. Som Sissil sa til meg, "å bli født nordmann er som å vinne i lotto". Og det må jeg si var noen kloke ord fra frøken Sissil Egge. Vi har rett og slett vunnet i Lotto vi som kan kalle oss nordmenn. Smak litt på ordet, Lotto. Hm, føles det slik ut?? Trur ikke mange har tenkt på det på den måten. Men jeg trur det er noe i det. Vi må bare slutte å være så egosentriske og ødelegge for oss selv på den måten. La andre mennesker få bli kjent med deg og ikke stenge deg inne. Da trur jeg at det kan bli litt lettere å leve. Ta imot hjelp, vennskap, omsorg og kjærlighet. Halleluja!!

My second home...

Jeg befinner meg naa i Dar es Salaam, Sinza, der jeg bodde i 7 maaneder. Det er baade godt og rart aa vaere tilbake. Mange inntrykk og opplevelser sitter jeg inne med. Lukt av brensel, crazy bilkjoering, fiskeselgere som vekker deg om morgenen, masse soepple, tanzaniansk mat som smaker utmerket, ugali nam, nabobarna som husker deg igjen, til og med han minste paa 1 1/2 aar. Leiligheten har blitt pusset opp. Flislagt gulv, mulighet til aa trekke ned i dohullet, vifte i taket, teppe paa gulvet...det er som aa komme tilbake til en luksusleilighet. Hehe. Det er godt aa vaere her og bli en del av dem igjen. De husker meg igjen og hilser saa masse. En god og varm velkomst. Noe er forandra... Nabobarna er syke. Fattigdom. Doed. Trenger ikke aa skrive mer om det. Vil ikke. Minste mann paa 1 1/2 har vaert kosete siden jeg kom igaar. Akkurat som han har faat alt for lite oppmerksomhet og omsorg i det siste. Jeg vet ikke. Men det er godt aa kunne faa lov til aa gi han min kjaerlighet. Jeg elsker disse barna. De betyr alt for meg! Naa som jeg er her, saa er det de som jeg skal bruke mest tid sammen med. Jeg har det godt, men samtidig kjenner jeg at jeg savner Norge. Mye har forandret seg siden sist, og jeg syns det er godt aa kunne kjenne savnet etter Norge. Selv om Norge er hjemlandet mitt, vil jeg kalle Tanzania my second home. Om jeg vil eller ei, saa har jeg lagt igjen en del av meg selv her i Dar. De siste dagene som jeg har i Dar skal jeg bruke paa de naermeste og gi dem mye av min oppmerksomhet. Jeg skal jo snart hjem... Det er naa jeg maa benytte muligheten!

Snart juleferie

Nå er klokken 01 om natta, og imorgen er dagen for anatomi eksamen. Jeg gleder meg til den er over. Da har det bare en igjen, så er det juleferie. Får ikke sove. Ligger våken og tenker på Tanzania og hvordan det vil bli å komme tilbake, pluss at jeg går igjennom alle muskler og knokler i hodet. Huff, mye å lære, men utrolig spennende. Det skal bli godt med juleferie. Sammen med familien, og deretter i Tanzania. En opplevelsesrik og magisk jul er i møte. Jeg har allerede fått julestemning! Norsk jul er noe helt ekstraordinert. Vi er heldige vi som har så mange gode juletradisjoner som får oss i julestemning. Nei, nå er det tid for å sove...

Ødelagte vaginaer!

Vi har hørt om de mange voldtektsofrene i Kongo, og tallet stiger og stiger hver dag som går. Men vi snakker også om brutale gjengvoldtekter der kvinner og barn må oppsøke hjelp i ettertid på grunn psykiske og fysiske problemer.

Jeg leste om et intervju i Vårt Land idag med Denis Mukwege som har blitt en av fremste gynekologene med spesialkompetanse i å lappe sammen og rekonstruere vaginaer, og urinveier eller endetarmer. Det kommer minst 10 ofre fra "seksuell terrorisme" til klinikken hans i Kongo hver dag. Kvinner som kommer blør og er ofte nakne. Urin og ekskrementer renner ut av ødelagte vaginaer. Lidelsen heter "vaginal fistel" og er en unormal åpning mellom vagina og urinveier eller endetarmen. Dette er ofte forårsaket av brutale gjengvoldtekter.

Mukwege forteller om en historie om ei jente som oppsøkte han på sykehuset. Hun hadde blitt voldtatt, og etterpå hadde overgriperne skutt mot kjønnsorganet hennes. Alt var ødelagt.

Dette bildet er tatt i Darfur i Sudan. Kvinner og barn som har bodd i flyktningleire i Darfur må gå stadig lengre turer for å finne brensel. Mange av dem blir overfalt og voldtatt av opprørsgrupper fordi det ikke er nok sikkerhetsstyrker i landet og området.

Jentas største ønske, som hadde opplevd å bli skutt i kjønnsorganet, var at Gud skulle tilgi overgriperne og at de skulle møte ham. For at hun skulle gå videre, måtte hun slippe og tilgi.


Hvor er Gud hen? Er også alle voldtektene av barn og kvinner også en del av Guds plan for dem? Kristne snakker om at Gud har en plan for absolutt alle av oss. Spørsmålet er bare om vi velger å følge Guds plan. Men hva med dem som ikke kan styre sitt liv og ta egne valg? Vi har hørt nok av historier som forteller de grusomste overgrepene ovenfor barn og kvinner. De er hjelpesløse når en gjeng soldater og opprørere tar det de vil ha. Og det er ikke bare sex de vil ha. De stopper ikke der, men fortsetter like godt med å ødelegge kjønnsorganer, kutte over ammede bryst og ødelegge menneskekropp etter menneskekropp. Hva skal til for å stoppe dem? Er det i det hele tatt mulig?

Bibelen snakker om at vi ikke har en kamp mot kjøtt eller blod, men en kamp i ånden. Jeg trur ikke det er Guds plan at et menneske skal bli voldtatt. Jeg trur det Satans verk, for jeg trur på en Gud som vil meg og mine alt godt. Selv om han elsker hver enkelt en av oss, så lever vi i en verden fylt av mye ondt. Det er mye jeg ikke forstår, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Voldtekts historier er noe av det værste jeg vet, og jeg trur jeg aldri kunne klart å tilgi i slike situasjoner. Sjel og kropp blir ødelagt, og det varer livet ut. Det er akkurat som å ta et menneske liv, slik jeg ser på det. Kjenner at jeg gleder meg til å komme til himmelen når jeg ser hvor mye vondt som fremdeles finnes i verden. Jeg ber for alle disse som har opplevd å bli voldtatt eller sett på at andre har blitt voldtatt. Må du gi dem den styrken de trenger. La dem holde seg fast til deg og gi dem rikelig av din store kjærlighet. Du ser dine barn lider far. Kom og vær oss nær. Så vil jeg be for voldtektsforbryterne. La dem få se hva som er rett og galt, og la dem bli en del av ditt bud: "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot det". Amen

Er det noe håp også?

"Det er mye fælt som skjer i verden", sier vi når vi legge fra oss avisen. Er det noe håp også?


Jeg leste et intervju av Jan Egeland i Vårt Land 29 november, der han tok opp at verden faktisk har blitt et bedre sted enn siden Berlinmurens fall i 1989. Det mange som ikke oppfatter de håpefulle trendene som skjer i verden. Dersom man ikke trur eller ser at det nytter, mister man håpet og evnen til å jobbe for den gode sak.

Hva har skjedd i fredens sak siden 1989?

• Antall væpnede konflikter er halvert
• Den gang døde over 20 millioner barn av underernæring og sykdommer som kan forbygges, nå er det rundt 10 millioner
• Før var det diktatur som regjerte, nå er det demokrati
• 15- 20 militærkupp hvert år, nå er det 2-3 stykker
• Afrika: mange steder har fått fred. Antall folkemord og overgrep mot sivile har gått ned
• Kongo: den værste konflikten i vår tid! (10 000 kvinner har blitt voldtatt, mennesker på flukt, like mange mennesker har dødd som konsekvens av krigen som det er innbyggere i Norge).

Men det som Jan vil fram til er at vi lykkes mer enn vi mislykkes. Vi redder liv oftere enn vi ser liv går tapt. Vi ser framgang oftere enn vi ser tilbakegang. Verden har blitt litt bedre år for år.

Sitat: "Har du noengang mistet håpet"?
Jan: "...det er følelsen av å dra derifra uten ofrene. Da får jeg følelsen av at vi er de sterke, spreke mannfolkene som går i livbåtene mens kvinner og barn er igjen på et synkende skip".

Jeg husker siste dag på skolen i Dar es Salaam. Barna så opp på meg med et uttrykk i ansiktet som jeg tolket som -"Jasså, så du er en av dem. En av de mange hvite som kommer og går. Ser litt av hvordan vi lever her og hvordan vi har det, men reiser ifra oss etter noen uker, månder og av og til år". Det var en vond opplevelse å skulle si farvel til dem, og jeg følte meg så fryktelig hvit...hvis dere skjønner hva jeg mener. Å dra fra mennesker, og da spesielt barn, som trenger omsorg og hjelp, er ingen god følelse.

Ja, det har blitt gjort mye godt opp igjennom åra, og vi har stor grunn til å fortsette å håpe. Selv om vi får høre mye om elendigheten som skjer rundt i verden, så skjer det faktisk positive ting også. Mange mennesker har viet store deler av sine liv for å hjelpe andre mennesker som er i nød. Og vi kan se at det nytter! Men utfordringen vår må være å forstå at vi og våre etterkommere kan gjøre mye mer. Vi kan klare å bli litt mindre selvsentrerte og bruke litt mer av vår tid på mennesker som trenger en ekstra hånd. Vi har fått til mye, men vi kan gjøre mye mer.

Et evig savn

Et evig savn om å komme tilbake. Det sitter fremdeles i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Minner som river i meg på godt og vondt. Venner og barn som lever i en annerledes tilværelse enn meg. Men det er i en tilværelse som jeg vil være en del av. Jeg har det godt her i Norge, og jeg trives. Allikevel er det en tomhet i meg, en lengsel etter noe mer. Et annerledes liv enn mitt norske liv. Jeg vil bidra, jeg vil være i blant dem, jeg vil lære av dem, jeg vil leve sammen med dem, jeg vil hjelpe dem, jeg vil tilbake! 25 desember nærmer seg. Da tar jeg flyet tilbake til Tanzania og blir der til 11 januar. Det skal bli godt å komme tilbake, men jeg er redd for hva oppholdet vil gjøre med meg. Om det vil bli vanskelig å komme tilbake til Norge etter et sånt besøk. Om jeg vil oppleve ting som vil gjøre et ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg vil at det skal bli en spesiell tur, og jeg vil at det skal gjøre noe med meg. Bare jeg kan klare å takle det.

Jeg merker at jeg har forandret meg etter at jeg kom tilbake til Norge. Jeg er ikke like lenger så positiv som jeg var før. Nå kan jeg klage, syte og være utakknemlig for ting som jeg overhodet ikke har noe grunn til å være utakknemlig for. Med en gang jeg husker på hvordan andre kan ha det i forhold til meg, så skjems jeg for min oppførsel. Jeg har ingenting å klage for! Ta for eksempel muligheten til å gå på skole. En mulighet for å få seg en utdannelse, og i tillegg et stipend og lån, er noe helt ekstra ordinert. De fleste vil aldri få en utdannelse og i hvertfall ikke stipend og lån. Og her kan jeg klage over eksamner og min skolehverdag.

For mange er det vanskelig å forstå hva Tanzania har gjort med meg, og hvorfor jeg absolutt vil tilbake. Jeg vet om flere som klarer å finne seg tilrette igjen i Norge etter et slikt opphold i utlandet, men jeg er desverre ikke en av dem. Kanskje om et par år, hvem vet. Men jeg trur Tanzania alltid vil være en stor del av meg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være 100% tilstedet i den norske tilværelsen, så kommer jeg knapt til. Kanskje en eller to dager, men så dukker Tanzania savnet opp igjen. Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe og hvor jeg kommer til å ende opp hend. Det er spennende tider i møte...

Uskyldig og fri som et barn

Jeg drømmer tilbake til den tiden jeg kunne kaste meg løs i lek og festligheter uten en tilværelse fylt av forventninger, press og plikter. Eksamenstiden har kommet. Det settes krav til deg som student og selvfølgelig vil jo du prestere bra på eksamen. Tiden går til lesing, pugging, og skolearbeid. Det ligger over deg som en sort kappe. Du vil helst tenke på noe annet når du ikke leser, men tankene går ofte tilbake på eksamen. Om jeg bare kunne være et barn igjen. Leve et uskyldig og uforpliktende liv der livet går sin gang blant dokker, barbier, leker, søsken og mamma og pappa som er den trygge klippen. Livet mitt har forandret seg opp igjennom åra, men også etter Tanzania. Jeg fikk en liten opplevelse av å være et barn igjen i den tilværelsen som jeg levde i. Ingen bekymringer, ting tar tid, Gud er med deg, vær 100 % tilstedet i det du foretar deg, ingen store forventninger og en avslappet hverdag.

Men kan vi ikke lære noe av dette barnet, som jeg tror fremdeles bor i oss. Selvfølgelig settes det krav til oss og det forventes også at vi skal være effektive og perfeksjonister i hverdagen, på skole og på jobb. Men trenger vi å la dette ta overhånd? Kan vi ikke leve litt etter dette eksempelet. Afrikanerne klarer det jo. Det du bidrar med er utrolig bra, og det trenger ikke å være noe ekstra ordinert eller noe perfekt. Vi setter alt for høye krav til oss selv her i Norge. Men det kommer også av andres forventninger. Jeg selv takler ikke alle disse forventningene i lengden. Det bryter mennesker ned og vi lever ofte på et underskudd av energi, selvtillit og motivasjon. Er det slik at det er kun Jesus vi kan gå til dersom vi trenger hvile ("kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så skal jeg gi dere hvile")? Jeg tror vi må stoppe opp litt og se hva som virkelig er viktig her i verden. Er det kariere, sukseè, penger som vi bør streve etter eller er det de nærmeste, familie, venner, og en bekymringsløs tilværelse med fred og mulighet til å leve uten press og forventninger som vi bør prioritere?